Dagens maal: Vulkanen Villarrica!

0315 blir to trötte typer vekket av en alarm. Paa tide og staa opp og starte dagen. Det er ikke hvilke som helst dag, saa til tross for atdet faktisk fortsatt er natt, spretter de to turkameratene opp. De skal nemlig bestige vulkanen Villarrica i dag. Dette för alle andre for aa nyte soloppgangen og for aa faa fred for andre turister. De er ikke helt alene og möter sine turkompiser, 11 stykker og 3 guider, 0400. Alle er i kledd vindtette bukser og anorakker i herlig neongul. 30 minutter senere kan de spente turdeltakerne stige ut av den utrolig lille minibussen og begynne sin lille ekspedisjon. Turen begynner paa 1400 meter over havet og vulkanens topp er paa 2847 moh, altsaa gode 1400 höydemeter i vente. Förste deltaker gir opp etter 300 höydemeter. De andre fortsetter. Solen kommer etterhvert opp, et vakkert syn. Halvveis opp stöter vi paa en isbre og tar paa oss stegjern. Vi trakser oppover og oppover med en nybegynners segjernteknikk. Saa kan vi endelig spise litt lunsj eller frokost eller hva det naa er 0800 om morgenen. Saa gaar turen videre og vi kan begynne aa merke hint av vulkanens svovelgass. Det svir i halsen, men det er ikke noe hinder. Ingen kan stoppe oss i dag. Vi er bare 8 deltakere og en guide igjen. Guiden vurderer sikkerheten med tanke paa svovelgassen, og bestemmer heldigvis til slutt at vi kan gaa til toppen. Fem minutter uten stegjern og vi er der. Vi blir gratulert av guiden og kan enelig se ned i et kjempekrater. Ingen flytende lava i siktet, men allikevel: En ordentlig vulkan! Og til og med en av de mest aktive i Chile... Mange bilder og masse svolvelgass senere gaar turen ned igjen. Vi möter flere som er paa tur opp, alle grupper med hver sine farger. Ingen akting paa rompa i dag, ikke nok snö til det, men turen ned gaar allikevel ganske fort. Vel nede i Pucon, byen ved foten av vulkanen og vaar residens, blir det en velfortjent to timers höneblund.

Chiloè!

Naa har vi forlatt fastlandet og kommet oss ut paa öya Chiloè. Vi tok baaten fra Chaiten (fire timer forsinket, selvfölgelig) onsdag til Quillon og fikk haik med en paa baaten til Chonchi. En by litt lengre nord. Vi kom sent frem, men ville reise til Cucao paa vestkysten dagen etter for aa campe i nasjonalparken der. Vaeret var elendig, men vi var fast bestemt paa at dette var en bra tur som vi ville gjöre. Saa torsdag morgen dro vi sammen med Ralph og nykommeren Jennifer fra USA. Vaeret var fortsatt graatt og etter en halv time kjöring til den andre siden av öya, kunne vi konkludere med at vaeret ikke var noe bedre der. Vi marsjet avgaarde langs stranda og regnet kom. Halvveis til campen fant vi et skur som var glimrende for lunsj. Resten av turen skulle vise seg aa vaere verre. Fra sandstrand gikk vi naa i gjörme. Herlig, hopp og sprett og tjo og hei haaper jeg ikke sklir og faller her. Vel fremme (uten fall) satte vi opp teltene og kunne nyte ettermiddagen foran et stort baal uten regn. Natta derimot var mörk og stormfull, men vaart fantastiske telt holdt stand. Vi gruet oss litt til gjörmeturen tilbake. Det gikk faktisk ganske bra, mye var vasket vekk av regnet og gjörma vi fikk paa oss ble borte da stien paa et punkt var oversvömt og vi maatte vasse med vann til midt paa leggen. Herlig igjen. Og der ute bor det faktisk folk, men de har hester og stövler, heldiggrisene... Vi kom oss hjem og konkluderte med at det ikke var den beste turen vi hadde gaatt.

I dag ankom vi Castro som er den störste byen paa öya. Vi har endelig spist fisk igjen og i kveld blir det ogsaa pizza for förste gang paa fire uker. I morgen skal vi paa et stort marked og jeg er veldig bekymret siden jeg A: Ikke har kjöpt noe paa lenge, B: De har innmari fint garn her og masse bra annet hjemmelaget og C: det er faktisk litt plass i sekken... Hjelp!

Siste innspurt paa Carretera Austral...

Dette har skjedd siden siste blogg:
Vi dro ikke paa to firedagersturer som planlagt, fordi vaeret var skikkelig daarlig.
Vi dro direkte til Coyhaique, hvor vi spiste en bedre middag. Sammen med oss var Ralph fra Australia.
Vi bodde först hos Marta som var glad i moneymoney og som nesten fikk hjerteinfarkt da Espen slo paa tven uten aa ha betalt. Vi forhandlet oss til litt fotball ved aa staa over dagens dusj, stua var dessuten veldig kald.
Vi forlot Marta etter to netter og Espen og Ralph fant et sted til 24 kroner natta. Super pris og selvfölgelig standaren deretter. Type uthus, men med flislagt gulv og vedkomfyr. Jeg sov paa liggeunderlag og lot de to gutta faa de mindre attraktive madrassene.
Vi dro videre til Puyuhuapi hvor vi fortsatte vaar lave standard. Denne gangen 35 kroner i ett hus uten hull i taket (men sprekker i veggene) og varmt vann. Vi laget pasta i en 15 litersgryte.
Vi ble forlatt av Ralph dagen etter og ble en natt til. Vaeret var fortsatt daarlig, saa lite produktiv dag.
Vi dro videre til Chaitén dagen etter. En buss skulle dukke opp i löpet av ettermiddagen, samme buss vi kom med fra Coyhaique og en av de tre bussene som gaar i löpet av uka. Vi var veldig redde for at denne bussen ikke hadde noen ledige seter, saa vi haiket. Napp etter ett minutt, paa lasteplan. 47 km senere var vi i La Junta og paa`n igjen. Fire timer senere ble vi plukket opp og fikk skyss helt frem. Glade til sinns!

Naa er vi i Chaitén. Det er en söt liten by med fantastisk utsikt til sjöen. Det er vaart siste stoppested paa Carretera Austral. Vi dro litt videre nordover i dag til nasjonalparken Pumalin. Den er privat, men allikevel aapen for turister. Heldigvis for oss, for der var det utrolig fint. Temperert regnskog paa alle kanter. Store bregner, gigantiske rabarbraplanter, mose oppover trestammene og eviggrönne traer. Mötte til og med en moseekspert som trodde han hadde funnet en nye Sphagnumart (mosene jeg kanskje skal ta master i...). Og vi fant igjen Ralph. I morgen skal vi til varme kilder hvis vaeret er bra. Vi skal straks hjem og kokke oss litt middag og se om Rita, vaar vertienne, har fikset ovnen i stua. Det var nemlig 3 grader paa rommet vaart i dag tidlig...

Endelig noen bilder!

Naa har jeg somlet meg til aa laste opp noen bilder. Det er diverse fra de siste tre ukene, fra Torres del Paine til naa. De foerste bildene er fra Torres del Paine.

Oss foran taarnene i Torres del Paine.

Espen som kokker middag dentredje kvelden i nasjonalparken. Litt mye sterk ketchup, men ellers bra. Mye mygg, men ellers veldig fin camp.

Utsikt over isbreen Grey etter at vi hadde kommet over et pass den femte dagen. Nydelig utsikt, skikkelig uvaer...

Samme breen, bare litt lengre ned. Og en svett Espen.

Herlig aa vaakne opp til snoe paa camp Grey. Det regnet hele dagen og alt ble vaatt.

Her er vi i Argentina igjen, naermere bestemt foran isbreen Perito Moreno.

Perito Moreno igjen. 50 m paa sitt hoeyeste.

Dette er nasjonalparken utenfor El Chalten i Argentina. Dette fjellet heter Fitz Roy og er det mest kjente i omraadet.

Fitz Roy og oss...

Espen paa vei til Chile fra Argentina!

Her er vi i Tortel, plankebyen. Veldig spesielt der.

Mer Trotel. Litt glatt i regnvaeret...

Vann fra alle kanter...

Vi beveger oss i sneglefart om dagen, men har kommet oss noe videre paa Carretera Austral. Tortel var en veldig fin by med plankebruer og trapper overalt. Veldig spesiel og fin, men et regnhöl uten like. Det var opphold paa ettermiddagen da vi kom, men det var det. Etter det sto slusene aapne. Vi slapp aa gaa alle de 22 km inn til byen. Etter 9 kom den förste bilen. Den var full, men vi fikk sitte paa lasteplanet. Luftig, men to timer og mye slit spart.

Naa er vi i Cochrane. I helgen har vi vaert i et naturreservat like ved byen. Vi var de eneste paa campingplassen i natt og det var deilig. Vi laget et bra baal og fant epler som vi steke med kanel. Paa veien saa jeg en guanaco (slektning av lamaen) som ropte etter oss, femti grönne, smaa papegöyer som flöy rett over oss og en huemul (veldig sjenert hjortedyr). Daarlig vedlikehold av stien laa en demper paa turen i dag, da det hang store vaate busker i veien. Vaate fra hofta og ned, trampet vi inn til oppsynsmannen og klaget saa godt vi kunne paa spansk. Tror han skjönte greia...

Utenfor allfarvei!

Det sto ingen mann ved navn Hans Silva og ventet paa oss ved grensa til Argentina. Derimot kom det en mann ved navn Ricardo to timer for sent. Da hadde vi allerede tatt paa oss ryggsekkene og gaatt i 40 minutter. Han fulgte noen turister ned (ned ja, vi gikk oppover i 40 min. med tunge sekker) til grensa, för han plukket oss opp paa vei tilbake. Turen paa hesteryggen over grensa gikk fint, mye lett trav gjennom skogen. Hardt for rumpa... Veldig morsomt aa krysse en grense med hest, for det var det vi gjorde. Stemplet oss ut i Argentina, satt 4 timer paa hesteryggen (passerte velkommen til Argentina, velkommen til Chile-skiltene), og stemplet oss inn i Chile. Espen red faktisk til döra til stempelkontoret. Dagen etter kom en baat og plukket oss opp, tre timer för avgang. Militaeret betalte og det resulterte i at en gutt som gikk over grensa ikke rakk det og mest sannsynelig maatte gaa tilbake til Argentina. Haaplöse land.

Naa er vi i Villa O´Higgens. Sjekk kartet sier bare jeg. Her bor det 500 stykker og det er ca. 120 km til naermeste tettsted. Dette er slutten paa en 1240 km lang vei sörover som kalles Carretera Austral. Veien helt ned hit er bare sju aar gammel. Vi skal altsaa opp denne lange veien. Vi ankom (sörfra) med aatte andre turister og vi bodde paa det samme stedet alle sammen. Den förste syklet videre dagen etter, fire flöy avgaarde i et femmannsfly i gaar og resten tar bussen i morgen. En buss i uka, saa vi har vaert her siden lördag. I natt sov vi i en gratis hytte med de andre tre backpackerne her. Vi gjorde to forsök paa aa naa en isbre som ingen hadde vaert ved siden januar (steinras...). En av de andre guttene her klarte det i gaar og Espen kom opp i dag. Jeg var ikke villig til aa vasse til laarene med sko paa (glatte steiner), saa jeg ventet paa Espen en time.

I morgen drar vi til neste tettsted. Tortel! Der er det ikke veier, men plankebruer og trapper. Spennende. Bussen gaar selvfölgelig ikke innom byen, saa den setter oss av i et kryss 20 km unna. Hvis ingen vil la oss sitte paa blir det mer gaaing...

Vi er ogsaa veldig lei pasta og tomatsaus, for her er ikke utvalget det störste.

Argentinas utkant...

Da har vi campet igjen... Jadda, vi lar oss ikke skremme saa lett. Vi er nemlig tilbake i Argentina, naermere bestemt ElChaltèn, fjellturenes hovedstad. Men först var vi en natt i turistbyen El Calafate for aa se den storslaatte isbreen Periot Moreno. Den var litt av et syn ogsaa, med 50 meter paa sitt höyeste, en vegg altsaa. Et vakkert syn, noe annet en byen El Calafate som eksisterer kun pga av denne breen.

Tilbake til El Chaltén. Her er det 200 mennesker som bor og byen er ca. 20 aar gammel. Altsaa...den overlever ogsaa paa turister. Herifra er det en del fine gaaturer, noe lettere og kortere enn den vi gikk i Chile. Vi bestemte oss for aa campe to netter og gaa tre dager. Förste maal var Fitz Roy, et höyt fjell med saa bratte sider at det ikke legger seg snö paa det. Denne gangen trengte vi heller ikke saa mye mat, saa vi hadde bare en stor sekk og en liten. Macho Espen ville selvfölgelig ikke la meg baere den store sekken i det hele tatt (for flaut visstnok), saa jeg har hatt noen fine dager. Mus her ogsaa, saa folk hadde hengt maten sin i traerne. Etter aa ha vaert vitne til et fugleangrep, et utspekulert et, paa et par poser, bestemte vi oss for aa henge opp hele den lille sekken. Ingen hull i teltet, ingen mat spist.

I morgen blir det en spennende dag. Da tar vi buss og baat ut av Argentina. Der venter forhaapentligvis en mann med navn Hans Silva paa oss sammen med tre hester, saa rir vi inn i Chile. Herlig! Etter grensa skal vi overnatte för en baat og en buss tar oss til Villa O`Higgins. Det er den söligste byen i Chile med veiforbindelse til resten av landet. Derifra skal vi jobbe oss oppover til Santiago. Tror det venter oss noen annerledes dager med lite turister/backpackere og mye spansk.