Etter bare noen faa dager i Buenos Aires, lukter Mastercardet mitt allerede svidd. Var paa en liten runde for meg selv i dag og ergret meg grönn over at det ikke er flere anledninger for coctailkjoler.... I kveld skal vi ut og spise paa Don Julio hvor de serverer verdens beste entraña. En eller annen muskel i mageregionen paa oksen. Det skal bli godt med skikkelig argentisnk grillmat igjen :)

Den lange veien til Buenos Aires!

Da har vi endelig kommet oss til Buenos Aires igjen. Det tok sin tid kan man si. Vi valgte aa kjöpe bussbillett fra Tarija til Villazon, som er en av grensebyene til Argentina. Ikke fordi det var den korteste bussturen, men fordi det i fölge guideboka vaar kunne ta lang tid aa krysse ved den andre grensebyen, Bermejo. Vi ventet paa bussen og den kom omsider 20 min. for sent. Inn med sekkene vaare og inn paa bussen, som de eneste. De andre passasjerene hadde forsvunnet og vi skjönte etterhvert at det var fordi bussen var utsatt 7 timer. En blokade visstnok og det har vi vaert borti för... (Ikke alltid de aapner igjen samme dag.) Saa vi fikk heldigvis igjen pengene vaare tilbake og dro til Bermejo istedenfor.

Fire timer paa bussen med en drittunge med pipeflöyte og en stopp paa 20 min. fordi gassen ikke virket. Det gode gamle trikset on/off fungerte heldigvis og vi dro oss opp bakkene med nöd og neppe. Vi fryktet det verste paa grensa, men til vaar store overraskelse gikk alt som smurt. Stempel ut, gjennomlysning av sekkene og stempel inn. I Argentina ventet en stor og fin buss paa oss. Etter bare to narkotikakontroller kom vi frem til Salta. Der gikk det ikke buss videre för neste dag (ikke saa overraskende siden klokka var over tolv om natta). Vi innlosjerte oss paa en hostel og spiste nattmat i en pölsebod.

Neste dag flesket vi til med suitebuss! Jeg tror reklamen om whiskey gjorde utslaget for Espen. Med horisontale seter satte vi kursen mot Buenos Aires. Turen gikk ikke helt smertefritt. Jeg sölte ut en halv kopp med te, Espen hadde hull i bunnen av brusglasset sitt og da whiskeyen kom (merk! et melkeglass med whiskey...) sölte jeg jammen meg ut en god skvett der ogsaa. Etter en horisontal natt i vaare fantastiske seter, takket vi höflig nei til flere drikkevarer morgenen etter.

Sörover...

Vi er tilbake paa internettkaféen med de braakete guttene, kan takke oss selv, men det er veldig rask internett her. Tarija er ganske fin liten by, men mange smaa plazaer. Alle vinbodegaene er stengt i dag, saa de faar vi ikke sett, men vinen har vi smakt og den er god.

I morgen pakker vi kanskje sekken for nest siste gangen. Vi setter kursen mot Buenos Aires i morgen tidlig og regner med aa naa Argentinas hovestad en gang paa onsdag. Vi gleder oss veldig til aa spise gode biffer, fantastisk is, drikke vin, dra paa shopping og se fotballkamper (noen mer enn andre).

Hvorfor?

Hvorfor maa bussen gaa saa tidlig paa ettermiddagen at vi kommer frem 0600 om morgenen naar ingen hostel har aapnet og det er kaldt?
Hvorfor maa bussen i tillegg komme frem 0500, en time för tiden (det skjer jo aldri ellers)?
Hvorfor sa mannen paa hostelet at frokoststedene hadde aapnet kl 0700?

Jeg bare spör.

Vi har forresten kommet oss til Tarija, Bolivias vinby. Hva denne byen har aa by paa annet enn et internettsted med smaagutter som spiller voldlige spill med fullt volum klokka 0800 om morgenen, det vil tiden vise.

Ellers har vi det bra.

Bedre sent enn aldri...

Naa har vi vaert i Sucre siden tirsdag i forrige uke. Og grunnen til det er ganske enkelt at her tar vi spansktimer! Litt sent kanskje siden vi snart skal hjem, men det passet saa bra og vi vil fortsatt laere spraaket. Billig og forstaaelig spansk i Bolivia. Vi har tre timer til, i dag, i morgen og onsdag. Saa paa torsdag skal vi lösrive oss og reise videre. Det er göy og frustrerende aa laere mer spansk. Paa tide aa faa inn litt grammatikk, saann at vi kan lage setninger med alle ordene vi har plukket opp paa veien.

I gaar var vi paa fotballkamp. Det var artig, nesten fullsatt stadion. Sucre har nemlig plutselig blitt gode og det var en viktig kamp, saa oppslutningen var höy. Naermere 30 000 folk. Og de vant 2-1. Morsomte var allikevel alle paraplyene. Disse menneskene har vaert ute en sommerdag för og erfarne som de er har de med paraply. Jeg hadde caps og Espen kjöpte seg en fantastisk pappkreasjon i hjemmelagets farger. Det ble solgt flere tusen is og utvalget av mat var det störste vi har sett paa en fotballkamp. Alt fra kylling og ris til sandwicher.

Ja, forresten, det er sommer igjen. Har jo ikke brukt shorts paa aar og dag, men her er det utrolig fint vaer paa dagen. Kaldt naar sola gaar ned, men ikke saann som i Potosi, hvor vi maatte legge oss klokka ni, fordi det var saa kaldt.

Hasta luego!

I dag har jeg vaert vitne til et yrke jeg er veldig glad for at jeg aldri kommer til aa ha. Vi har nemlig besökt gruvene i Potosi i dag. Da spanjolene fant sölv her en gang paa 1500-tallet vokste Potosi til aa bli verdens rikeste by. I dag kan de bare skryte av at de fortsatt er verdens höyestliggende by (over 4000 moh). Mye har endret seg siden spanjolene brukte svarte og innfödte slaver i gruvene, men det er fortsatt hardt arbeid og de fleste har jobben fordi de ikke kan faa noe annet. Dagene er kortere (ca. 8 timer), men gjennomsnittelig levealder for en gruvearbeider er bare 45 aar. För tygde slavene cocablader for aa stilne sulten og den tradisjonen har de holdt fast paa. De spiser för de gaar inn og etter det er det kun coca og kanskje noe aa drikke.

I utgangspunktet ville jeg ikke vaere med paa turen, men saa bestemte jeg meg for aa pröve naar jeg fikk höre at jeg kunne snu naar jeg ville. Det förste vi gjorde var aa faa paa oss bukser og jakker, hjelm med lykt og stövler. Fine "gruvearbeidere". Neste stopp var gruvearbeidernes marked. Der kjöpte vi gaver til gruvearbeiderne og jeg og Espen kjöpte en sprengladning med dynamitt (og tro det eller ei, den bolivianske dynamitten var av best kvalitet paa markedet her) og to liter brus. Gruppa kjöpte ogsaa dynamitt til aa sprenge for moro etterpaa... Potosi er nemlig det eneste stedet i verden man kan kjöpe dynamitt lovlig, uansett alder! Andre gaver er cocablader og 96% sprit, spriten kjöper man visst kun paa fredag for da vet de ukens utbytte og kan drikke uansett utfallet.

För vi dro opp til gruvene, besökte vi stedet de utvinner mineralen, hovedsakelig tinn, sölv og en god blanding av litt av hvert. Jeg hadde litt sommerfugler i magen för vi gikk inn i gruva. Baade fordi jeg har litt klaustrofobi (ihvertfall hvis armene sitter fast), vi var paa 4500 moh og fordi arbeidsforholdene ikke er noe saerlig, derfor ogsaa litt psykisk... Men jeg gikk inn og i den förste delen kunne vi gaa oppreist. Vi besökte et lite museum hvor Tîo (onkel/djevel) oppholdt seg (med horn og staatiss og det hele). Han ofrer de cocablader, sprit og röyk til. Og innimellom ofrer de ogsaa lamaer for aa ha hell i gruvene. Inngangen var innsmurt med lamablod... Saa begyntevi aa gaa nedover og oppreist gange var uaktuelt. Men jeg klarte meg greit og snudde ikke. Paa veien mötte vi paa de som drar mineralene i vogner (varme stakkarer) og de som graver ut mineralene for saa paa ettermiddagen aa sprenge et nytt felt (de fikk med andre ord dynamitten vaar). Det var ganske trangt mange steder, men det verste var aa puste i stövete luft paa 4500 moh. Jeg hadde törkle, men fölte at jeg ble mer tungpustet av aa bruke det. Derfor var det veldig godt aa komme ut igjen. Ble veldig sliten, men etter en god dusj og en liten hvil er alt bedre. Man blir, ikke overraskende, veldig mökkete paa turen, og sand og svette er en fin blanding aa gni i fjeset...

Ellers er Bolivia seg selv lik, med omraader det stinker tiss i og en mage som ikke er 100%. Tok immodium i dag for förste gang siden januar. Espen, heldiggrisen, klarer seg overraskende bra til tross for at vi spiser det samme. Urettferdig syns jeg, men bra at en av oss ikke sutrer...

Bolivia!

Etter et par dager i Arica dro vi til en liten fjellandsby kalt Putre. Den förste dagen der ble benyttet til avslapning og rolig gange. Paa 3500 moh blir man veldig for andpusten. Etter en dag med aklimatisering dro paa dagstur til nasjonalparken Lauca. Der var det massevis av alpakkaer, lamaer og den litt mindre kjente slektningen vicuña. I de mange lagunene og innsjöene var det ogsaa mange fugler, deriblandt flamingoer. Komiske dyr. Det hele selvfölgelig med to vulkaner paa over 6000 m i bakgrunnen. Fantastisk landskap med andre ord. Noe av det beste paa turen var derimot da vi stoppet ved noen hus og en lama kom gaaende mot bilen og stilte seg opp rett utenfor vinduet paa förersiden. Saa ut som han ville sjekke at alle hadde med seg passet sitt...

Dagen etter kom vi oss paa bussen til La Paz. Putre er bare 1 times kjöring fra den bolivianske grensen. Ved den chilenske grensen fikk vi vekslet alle pesosene vaare til bolivianos med tidenes beste kurs, den vi hadde sett paa internett dagen för. Skjönner ikke helt hvordan de kan tjene penger paa det. Etter en varm busstur kom vi frem til Espens favoritt by, La Paz. Mye trafikkaos og gateselgere som da vi var her for fire aar siden, like moro naa. Fint aa kunne kjöpe seg en 25 cl cola i glassflaske for 70 öre :) I dag har vi gaatt i handlegatene hvor de selger bolivianske souvenirer, altsaa alt man kan lage av lama- og alpakkagarn, samt litt mer spesielle ting som döde, smaa, inntörka lamaer i heksekvartalet. Jeg klarer aa styre unna de, men verre med de tusenvis av fine skjerfene. Vi har kjöpt oss hver vaar lue og regner med at det blir litt mer i morgen.

Buss...

Etter "bare" 28,5 timer paa bussen, var det deilig aa komme frem til Arica, Chiles nordligste by. Ikke fordi jeg begynte aa faa sittesaar, for vi hadde gaatt av bussen paa tre av de fire stoppene underveis og strukket skikkelig paa beina og setene var utrolig behagelige saa jeg sov som en stein hele natta. Men naar man leser ut en hel bok paa en busstur, da er den lang nok. Ikke saa mye annet aa gjöre enn aa sove og lese. Joda, det er tv-skjermer paa bussene her og de sendte filmer og tv-serier i ett kjör, men hjelper saa fryktlig lite naar det eneste som ikke er dubba er Mr. Bean. Gode, gamle Mr. Bean-episoder underholdt oss i tilsammen én time. Det krever heller ikke saa mye energi aa sitte paa bussen og jeg tror TurBus hadde det i tankene da de satte opp menyen for turen. Jada, det er mat inkludert ogsaa. Denne gangen to snack, en coctel og en frokost. Hva coctel var er vi forsatt ikke sikre paa, enten var det sjokoladekaka og oppdelt fersken i lake som vi fikk paa ettermiddagen i gaar eller saa var det en pose peanötter og en kjeks vi fikk paa formiddagen i dag. Snacken besto av en sandwich (type engelsk eller baguette), en porsjon fersken i lake, to karameller og en liten brus. Frokosten var den samme som ettermiddagscoctelen dagen för, sjokoladekake og fersken. Og siden Espen ikke var saa glad i sine ferskenbiter i lake har jeg det siste dögnet spist hele seks porsjoner av det. Litt medbrakt bröd, to smaa poser chips og en pölse (lang stopp i La Serena) kom i tillegg. Stillesitting krevde litt mer energi enn de tomme kaloriene til TurBus ga, saa vi fylte paa med flere. Det var derfor utrolig godt aa komme av bussen og gaa paa butikken i dag. Etter en alternativ lasagne (ikke alltid det gaar ann aa bruke stekeovnen i disse trakter) og salat er vi snart i orden igjen. Ikke fikk vi blodpropp heller!

Santiago! (redigert)

Forrige gang vi var paa langtur, saa vi bare Santiago fra bussvinduet. Denne gangen bestemte vi oss derfor for aa gi byen en sjanse. Vi ankom 0615 soendag morgen sammen med alle gjestene som kom hjem etter en natt paa byen. Ungdomsherberget virket lovende og etter litt internett gikk vi til sentrum. Stille og rolig paa en soendag formiddag, bortsett paa det sentrale markedet hvor fiskeselgerne maste og restaurantene proevde aa kapre.


Rett innenfor inngangen ble vi mildt sagt overrasket da vi saa et norskt kronespill av den gode gamle typen. Den gamle, roede man flipper kroner paa. Det var til og med norske kroner paa den. De siste dagene har vi sett flere slike kronespill og til og med proevd en del av dem. Spiller med krona, men maa putte paa en chilensk mynt.

Paa markedet endte vi ogsaa opp med aa snakke med servitoer paa en av restaurantene i 30 minutter, morsom type som droemte om aa jobbe i Norden. Det skjoenner jeg godt... Paa ettermiddag provde vi aa komme oss paa fotballkamp, lokaloppgjoer, og Espen ble veldig skuffet naar det viste seg aa vaere veldig vanskelig aa faa billetter. De slapp oss ikke inn til stadion for aa kjoepe en gang. Tror ikke det hjalp paa humoeret at vi endte opp paa et soendagsmarked istedenfor.

Dag to i Santiago, positivt overrasket over byen allerede, proevde vi oss som gamblere. Vi dro paa hesteveddeloepsbana og saa paa galopp. Det var skikkelig artig og vi vant nesten en gang, bare to nesebor unna. Vi spilte ogsaa paa to favoritter som tapte begge to. Stor skuffelse paa tribuna. Publikum var veldig fasinerende i seg selv og heiet voldsomt da hestene naermet seg maal.

Dag tre var hovedatraksjonen Colo Colo, ett av de mest kjente fotballagene fra Chile. Espen var fornoeyd igjen. Stadionen var ikke akkurat fullsatt, men med gode fans blir stemningen veldig bra allikevel. Til og med de 20 bortefansene som hadde moett opp hadde med tromme. Det endte 2-2. Bra med mange maal, men bare aa foelge med paa selgerne paa stadionen er spennende i seg selv.

Dag fire ble viet til bok og Champions league. Ikke saa spennende, men godt aa slappe av innimellom. Saerlig ettern en sein natt i bakgaarden med andre backpackere.

I dag skal turen gaa til Valparaiso. Det er en havneby nord for Santiago. Siden det abre er 1, 5 time dit blir det dagstur. Og i morgen drar vi nordover til Arica, bare en liten 30 timers busstur.