Mer Ötzi...

Ikke overraskende var det min veileder, Kjell Ivar, som var med å artsbestemte torvmosen i magen til Ötzi. Fyren som skrev artikkelen om Ismannen fulgte ikke skikkelig med i timen. Kjell Ivar mente det måtte være Sphagnum austinii eller S. affine. Disse ble tidligere kalt S. imbricatum, men det klarte ikke forfatteren å få med seg. Men nå vet dere det, en liten kuriositet til årets julebord...

Namnam, sier Ötzi.

I dag tidlig tenkte jeg som blånissene: Må denne dagen bli god. Jeg skulle ha eksamen. Jeg hadde en god nok følelse, syntes ikke jeg var dårligere forberedt en tidligere. Jeg liker til og med populasjonsgenetikk (innavl med mer). Jeg brukte litt tid på mosekalenderen og kikket bare så vidt på det veldig komprimerte sammendraget fra pensum. Dette burde gå greit, tenkte jeg, men litt flaks med oppgavene er jo alltids greit. Jeg har lest mye, men som vanlig blitt litt lei på slutten og ikke klart å pugge alle likningene. Denne gangen skulle jeg gjort det. Eksamen gikk ikke bra. To (av sju) ubesvarte oppgaver er ikke min stil. Denne dagen ble ikke god. Helt til museets fjærmyggekspert sendte meg denne linken: http://www.aftenposten.no/viten/article2804972.ece

Kursiv

Jeg vet ikke hvordan jeg får kursiv på navnene på mosene i kalenderen, så jeg vil bare gjøre det helt klart at alle vitenskapelige navn (altså de latinske) skal skrives i kursiv. Og mens jeg først er i gang: Det første navnet skal alltid skrives med stor bokstav og det andre med liten. Altså: Sphagnum girgensohnii.

Adventskalender!

Hver dag frem til jul vil jeg legge ut en ny moseart på bloggen. Mest for å lære dem selv, men også sånn at alle som leser bloggen kan se hvor forskjellige artene kan være og kanskje lære litt.

Eksamenstid

Det skjer ikke så mye spennende om dagen. Min første og eneste eksamen er 4. desember. Jeg leser så godt jeg kan, men konsentrasjonen er ikke helt på topp. Da er det fint å gjøre litt labarbeid istedenfor. Dfår jeg så gode resultater at det nesten er litt skremmende. Alt går på skinner, men det kommer sikkert en smell en dag. En av veilederne mine er i Finland om dagen, der skal han få med seg noen prøver fra Litauen til meg. Ganske morsomt hvor mange mennesker som er satt i sving for å hjelpe meg.

In english, please...

Som seg hør og bør, så har alle studieretningene i biologi forskningsseminar med sine masterstudenter, doktorgradsstudenter og andre interesserte, akademiske mennesker (f. eks veiledere). Økologi, etologi og systematikk er min gruppe og selvfølgelig den største med mellom 30-50 deltakere. Dette seminaret er obligatorisk og man må delta gjennom hele mastergraden sin. Hver masterstudent må også ha to foredrag selv. Ett i starten av studiet og et i slutten. Altså, en intro om hva man skal gjør og deretter fortelle hvordan det gikk. Og alt dette skal selvfølgelig forgå på engelsk.

Som dere sikkert har gjettet har jeg nå fullført mitt første foredrag. Det skjedde i dag. Jeg klarte meg bra, men hadde ingen veiledere til stede for å hjelpe meg da spørsmålene fra salen kom. Allikevel overlevde jeg, og har nå en ting mindre å tenke på.

Riste kraftig...

Nå har jeg lest bruksanvisningen på det nye ekstraksjonskitet mitt (det som tar 96 i slengen, men som faktisk er enda bedre for de regner 2x96 på et forsøk, altså 192...). To ganger i løpet av prosedyren skal jeg riste brettene kraftig opp og ned (vigorously up and down) i 15 sekunder med begge henda! Gleder meg :)

De fire posene er fortsatt borte. Jeg begynner å lure på om de aldri har eksistert. Det er nemlig pose 8-12 som mangler. Og de var ikke sortert og sannsynligheten for å miste fire poser som kommer etter hverandre er liten. Kanskje jeg bare skrev 12 på neste pose istedenfor 8 da vi samlet inn... Veilederen tror vi uansett har nok. Har 6o andre poser fra den populasjonen.

Hmm...

Jeg har mistet fire poser med mose. Lurer på hvor de kan være. Det er ikke så mange steder de kan ha gjemt seg på masterrommet og de er ikke hjemme. Tenk om noen har vært her og stjålet fire av prøvene mine... Mystisk.

Positive resultater!

Det er lenge siden forrige oppdatering, men det har ikke skjedd så mye de siste to ukene heller... Jeg har vært forkjøla og hatt lav produktivitet. Men, jeg har endelig sjekket mine første labresultater. Til dette har jeg brukt et dataprogram (koster flesk) som finnes på fire datamaskiner på hele NTNU. Flaks for meg at en av dem som har dette programmet, er en doktorgradsstudent som ville hjelpe meg (til og med gausdøl...). Jeg fikk lastet inn mine data og han hjalp meg med å anlaysere dem. Og resultatene var bra! Jeg kan fortsette som før på laben uten å bytte ut noen kjemikalier. Og de skal kjøpe dette dyre programmet på museet, så da slipper jeg å snike meg rundt og låne andres greier. Fint at de handler litt, så blir alt lettere for meg :) Nå gleder jeg meg til å teste de neste 96 prøvene, for det så ut som de første 96 individene mine er kliss like (kloner).

Fryd og gammen...

I går ekstraherte jeg prøve nr. 100. Jeg har til sammen 358 prøver. Jeg bruker 3, 5 timer på 20 prøver. Så gleden var stor i går da veilederen min sa: -Bare kjøp kjemikalier til 96-prøvers ekstraksjonskit. Det vil si at heretter vil ting gå i rakettfart, tenk det, 96 prøver på en gang. Det betyr at jeg bare trenger å ekstrahere tre ganger til (ihvertfall på denne siden av året, regner med flere prøver etter neste års feltsesong). Det er bare superdupert!

Glemte forresten å nevne den viktigste personen i mitt masterliv for tiden. Det er avdelingsingeniør Renate. Hun hjelper meg med alt. Jeg har jo ikke akkurat mye laberfaring, bare noen kjedelige øvelser fra grunnkursene, så hun er god å ha. Og det beste av alt, jeg kan gå og spørre henne om hjelp, uten at jeg føler meg dum eller plagsom. Dessuten er hun ryddig, organisert og tar avgjørelser uten å tenke for mye, akkurat min type menneske.

Veileder-crew!

Jeg har ikke mindre enn tre veiledere, og liker derfor å tenke på dem som mitt veileder-crew. Hans er hovedveileder. Han ble professor på museet i sommer og jobbet tidligere som førsteamanuensis på Gløshaugen (realgfags-/siv. ing.-campus). Der hadde jeg han som foreleser i to fag. Han er ekspert på den molekylære delen av oppgaven min. Han liker seg bedre på lab enn i felt, men aller helst, tror jeg, foran pcen med programmer som analyserer data man har samlet inn. Disse programmene blir jeg nok godt kjent med etterhvert som labarbeidet blir ferdig. De har allerede gitt meg mye hodebry i ett av bachelorefagene mine.

Kjell Ivar og Kristian er feltgutter. Kjell Ivar er også professor og antakeligvis verdens beste på artsbestemmelse/gjenkjenning av sphagnum. Han prøver å deltidspensjonere seg, men jobber dobbelt så mye som han skal. Han er veldig etusiatisk og jeg husker han fra tidlig i studiet mitt som en ivrig foreleser ute på ekskursjoner. Kristian er yngstemann og førsteamanuensis. Han liker alle moser. Kjell Ivar vil lære meg mest mulig sphagnum og Kristian vil lære meg alt. Så når Kjell Ivar er skuffet, fordi vi så få sphagnum på tur, så sier Kristian: "Det er viktig med bredde også, vet du." Kristian er ekspert på å finne små arter i vei- og åkerkanter, som tidligere ikke har blitt funnet i Trøndelag. Han kan imponerede mange arter til å være så ung. Det er mest på grunn av han at Dagens mose ble opprettet, fordi jeg blir svar skyldig hver gang han drar frem en mose han tror jeg husker. Nå er det forresten på tide å finne dagens Dagens mose.

Dagens mose: Leucodon scuirioides

I går var jeg, to av mine veiledere og Alfonso (doktorgradsstudent i Oslo, fra Italia) på Byneset hele dag for å se på moser. Målet var at jeg og Alfonso skulle få bedre artskunnskap. Jeg er ingen mosenerd, det er tilfeldigheter som har brakt meg dit jeg er i dag. Jeg synes det er morsomt å kunne mange arter, men ikke morsomt nok til at det bare fester seg av seg selv. Jeg har klart meg veldig bra på eksamener med artsbestemming, men klarer ikke helt å pugge på egenhånd annet enn før eksamen. Jeg er ikke typen som tar med meg håndbøker ut i felt og artsbestemmer (dette vil sikkert Kristin protestere på) og jeg samler heller aldri materiale for å artsbestemme hjemme (igjen kanskje små protester, men de som måtte mene at jeg er plagsom, burde møtt min ene veileder som til og med kan kjede treåringen sin på tur). Ikke nok med det, jeg hater også å pugge. Ingen dum ting å like når det jeg skal lære meg har latinske navn.

Jeg var derfor ikke veldig godt forberedt på gårsdagen og alle karaktertrekk, navn og voksesteder var derfor i en eneste stor suppe (eller glemt). Jeg glimtet til mot slutten av dagen da jeg fant en mose vi ikke hadde sett enda og som jeg faktisk kunne navnet på. Nå gjelder det bare å få til dette flere ganger. Og hvordan skal jeg få til det med min manglende interesse og motivasjon? Jeg har innført dagens mose! En mose om dagen burde være overkommelig å følge opp selv for meg. Skal etterhvert også vurdere en moseadventskalender (og nå høres jeg plutselig ut som en mosenerd igjen...)

Mosen i tittelen heter ekornhalemose på norsk, selvfølgelig fordi den ser ut som en ekornhale!

Labrotte...

Nå har jeg tatt et stort steg videre i masterprosessen. Jeg har begynt med labarbeid. Forrige uke hadde vi tre nykomlingene på museet opplæring i DNA-ekstrasjon og PCR. DNA-ekstraksjon går ut på å to ut DNA av en art. I mitt tilfelle, ta ut wulfianum-DNA. Det er mye DNA i et individ og man er oftest interessert i et spesifikt gen. Derfor bruker man PCR til å kopiere ønsket DNA-sekvens/gen. Man kopierer enorme mengder (enorm i mikroforstand) som man kan bruke i videre arbeid.

Det er DNA-ekstraksjon jeg har begynt med. Til dette bruker man et kit. Det er en boks med alt man trenger til ekstraksjonen. Akkurat som å gå på en hobbybutikk og kjøpe en boks med alt man trenger til dropskoking eller lignende. Og i går kom mitt Plant DNA mini kit! Under opplæringen ekstraherte vi DNA fra dyr (plante-meg var i undertall), og der er fremgangsmåten noe annerledes enn for planter. Så avdelsingeniøren på huset ble med meg på laben i går og vi ekstraherte DNA fra ti prøver. I dag var jeg alene og har nå nye ti prøver. Jeg er fortsatt litt klønete (er jo generelt slurvete og her er det snakk om mikro av alt...), men regner med at jeg snart får litt rutine på det. Har tross alt materiale tilsvarende 400 prøver...og flere skal det bli.

Journal club Bryology!

Nå har vi startet opp en ny gruppe der nede på vitenskapsmuseet. Den består av ansatte og studenter som har interessefelt bryologi (læren om moser). Det vil si, gruppa består av mine tre veiledere, meg selv og den andre mastergradsstudenten som holder til der. Ryktene sier også at en tredje student er i anmarsj. Denne gruppa er opprettet for å holde oss oppdatert på mosefronten. Artikler med moserelatert stoff skal altså leses og gjenfortelles i gruppa, sånn at alle blir oppdatert uten å møtte lese alle utgitte tidsskrifter. Jeg syns det er litt morsomt at så høyt utdannede mennesker stoler på at jeg, en fersking uten erfaring, skal klare å snappe opp aktuelle artikler for så å skjønne hva som står i dem og formidle dette videre. Jeg takker for tilliten!

Masternavn!

Jeg vet endelig hva oppgaven min heter! Og her er tittelen: Phylogeographic study of the endangered peat moss Sphagnum wulfianum Girg. with emphasis on northern European populations.

Jeg skriver prosjektbeskrivelse til institutt for biologi om dagen. Eller...jeg prøver å skrive noe, får det ikke til, sender det til veilederen min og får tre ganger så masse tekst tilbake. Det er skikkelig vanskelig og kan ta motet fra en stakkars biologistudent. Hadde vi bare sluppet å referere til vitenskapelige artikler for alt vi nevner i teksten, hadde saken vært greiere. Men det hadde sikkert vært mer fusk i bransjen også...

Velvel, tilbake til kompliserte artikler om ting jeg ikke helt skjønner.

Wulfianum-hilsen...

...som min ene veileder avluttet sin forrige mail med!

Jeg er tilbake fra felten. Det ble to lange dager, men også to veldig lærerike dager. Jeg fikk erfare at det ikke alltid er like lett å finne det man leter etter, særlig når sistemann på lokaliteten var der opptil 40 år tidligere. Etter mye gåing opp og ned og opp i Åfjord, var dermed gleden stor da S. wulfianum plutselig sto der. Jeg ble dermed innviet inn den meget eksklusive klubben av mennesker som har sett S. wulfianum i Sør-Trøndelag. Det gode selskap består av 5 medlemmer, hvorav 4 nålevende.

Overhalla ble derimot den første nedturen i min feltkarriere. Vi lette lenge, men måtte gi opp da mørket kom sigende. Litt skuffet sjekket vi inn på Overhalla hotell. Siden tidsskjemaet på turen allerede var stramt, bestemte vi oss for å gi opp letinga i denne omgang.

Dagen etter gikk turen til Lierne. Vi stanset flere steder, men fant den ikke. På lokaliteten den tidligere var funnet hadde det vært en effektiv bonde med statlige midler (sitat fra veileder Kristian). Området var grøftet og S. wulfianums habitat, sumpskog, var tørket opp. Uten mose og uten å ha sett snurten av bjørn, dro vi videre. I det minste hadde vi fått i oss litt smurt lefse fra Lierne bakeri.

Neste stopp var Snåsa. Igjen gikk vi langt. V snudde og grovsjekket på vei ned mot bilen. Så dukket det opp en flekk vi ikke hadde vært på tidligere. Jeg fikk øye på noen runde sphagnumhoder og skulle til å dobbeltsjekke med en veileder i det han også så den. Gleden var enorm!

Så med 50% uttelling på lokalitetene og ca. 600 individer av den utrydningstruede arten S. wulfianum i baggasjerommet, satte vi kursen mot Trondheim, trøtte og lykkelige.

Master of science!

Så er jeg tilbake i Trondheim. Det er til og med tre uker siden. Jeg har vært slapp på bloggfronten i sommer, men nå skal jeg prøve å fortsette. Jeg har endret litt utseende og innholdet blir noe ganske annet også... Jeg kommer til å skrive en del om min masteroppgave, og skal prøve å gjøre det på en lesbar måte.

Jeg har begynt på en mastergrad i biologi og er i ferd med å komme i gang med oppgaven min. Jeg skal finne ut av biogeografien (en arts utbredelse ei tid og rom) til arten Sphagnum wulfianum. Den heter huldertorvmose på norsk og er (som navnet tilsier) en torvmose. Jeg skal ved hjelp av molekylære markører finne ut hvilke vei den kom til Norge og spesielt til Midt-Norge. Med andre ord: Jeg skal bruke DNA fra ulike populasjoner for å finne ut hvilke populsjoner som er mest i slekt med hverandre og ut i fra det finne ut hvilke vei den kan ha innvandret til Norge.
Det er en veldig søt torvmoseart, med store, runde hoder. Og på tirsdag skal jeg og to av veilederne mine ut i felt i to dager for å samle inn individer til oppgaven min. Den finnes på fire (kjente) steder i Trøndelag. Den er rødlistet (utrydningstruet) og er Åfjord kommunes rødlisteart (med eget postkort og greier...). Så på tirsdag og onsdag går turen til Åfjord, Snåsa, Overhalla og Lierne. En skikkelig rundtur. Så da er jeg altså i gang...

Iberia, Düsseldorf og Sheraton!

Det blir en blogg til om turen. Det gikk nemlig ikke som planlagt fra Buenos Aires. Vi kom tidlig på flyplassen og sjekket inn. 30 minutter etter at gaten skulle åpne fikk vi beskjed om at flyet var kansellert. Herlig tenkte vi og ble stående i kø for å finne ut hva som skjedde (knust rute). De mest forvirra og de med spisset albuer fikk bli med Iberia sitt fly til Madrid allerede en halv time senere. Vi andre ble ombooket til Iberias kveldsfly. 12 timer på flyplassen, to porsjoner med overstekte pommes frites med kjøtt til og litt soving på en benk senere satt vi på flyet. Turen gikk greit, men selvfølgelig begrenset hvor godt man sover i et flysete. Onsdag formiddag var vi i Madrid og fikk i oss en hamburger før neste fly. Vi fikk reiseruten Buenos Aires-Madris-Düsseldorf-Oslo. Neste fly ble selvfølgelig en time forsinket og det var den timen vi hadde å rekke neste fly på. Vi syntes litt synd på fedrene våre, Pål hadde vært på Gardermoen i allerede 3 timer og pappa hadde nettopp kommet med toget for å møte oss. I Düsseldorf sto det en mann og ventet på oss for å se om vi kunne rekke flyet, noe han visste vi ikke gjorde, men han fulgte oss til riktige luker og vi fikk nye billetter med morgenflyet dagen etter samt overnatting og middag. Baggasjen hentet vi like etterpå, tror det hele tok 15 minutter (i Tyskland er det orden på sakene...). Vi begynte å lete etter hotellet vårt, Arabella, men så bare Sheraton. Gikk dermed dit da vi skjønte at det måtte være vårt hotell. Vi følte oss litt malplasserte på det fancy rommet vårt. Gigantisk seng (med gode puter og dyne, godt etter måneder med laken og pledd), en etterlengtet dusj og gratis minibar. Vi syntes det var litt dumt at to fedre hadde brukt tid og penger på Gardermoen, men var allikevel ganske så fornøyde. 0500 torsdagmorgen sto vi opp og spiste den beste frokosten på hele turen. Tross tidspunktet ble det både ost, laks og bacon. Gode og mette og med mange blikk i ryggen (tror ikke ryggsekk er helt vanlig på de hotellene...) forlot vi hotellet for å sjekke inn på flyet. Alt i rute og alt i orden. På Gardermoen sto det to fedre og ventet på oss, de hadde igjen tatt turen for å møte oss :)

Skal prøve og legge ut utvalgte bilder fra turen en dag.

Ved veis ende...

I dag er siste dagen paa turen vaar. Kontoen er tom og sekken full. I morgen gaar flyet vaart og paa onsdag er vi hjemme. Reisemoroa er over for denne gang. I kveld skal vi ut aa spise sammen med Ignacio og nyte ett siste argentinsk maaltid (for denne gang...).

Jeg kommer fortsatt til aa skrive paa bloggen, heter jo tross alt Magnis blogg, ikke Magnis reiseblogg, men ikke like ofte. Tviler paa at tilvaerelsen i Trondheim er like innholdsrik, selv om jeg skal studere torvmoser fra hösten av :) Det har vaert veldig morsomt aa lese alle kommentarene jeg har faatt i löpet av turen, takk for dem!

River i mitt hjerte!

En stykk fotballfanatiker og hans kjaereste var i dag paa River-Olimpo. Forventningene var store siden billettene var utsolg to dager för kampen og stadionen tar 67 000 tilskuere. Ikke var det, River hadde ogsaa muligheten til aa vinne serien dersom det ble seier. De gikk hjemmefra i god tid, men det gjorde ogsaa alle andre. Saa uten setenummer paa billetten ble de staaende i trappa for at de skulle se noe som helst av kampen. Allsang allerede 1,5 time för kampstart var lovende. Og Riverfansen svarte til forventningene. Rett för spillerne kom paa banen var det raketter med lagets farge, ballonger og confetti. De sang, hoppet og laerte de to turistene mange nye banneord paa spansk. Ikke bare de hardbarkede supportene synger her til lands, alle er med og alle kan sette i gang allsang, ikke bare gjengen bak maal. Stemningen var stor da River scoret det förste maalet, litt verre da Olimpo utlignet, men de synger allikevel. Gode fans. Ti minutter för slutt innfridde de og scoret igjen, alle sto og stadionen kokte. Det ble seriegull og selv da de prövde aa holde ett minutts stillhet for Boca (deres erkerival, som har gjort det ganske daarlig i aar og i tillegg nettopp rök ut av den sör-amerikanske cupen), sang de allikevel...

Fotball og jenteting...

Uten andre maal enn aa skeie ut, nyter vi fortsatt livet i Buenos Aires. Det blir mye shopping og Espen er en taalmodig sjel de gangene han er med. Vi har ogsaa en grei ordning hvor han blir igjen hjemme med sportskanaler og pc, mens jeg kruser rundt for meg selv. Det er mye aa gaa over, saa det tar litt tid :) Men ogsaa Espen glimter til paa shoppingfronten.

Lördag og söndag gjorde vi noe litt mere guttete. Lördagen gikk vi ned paa Hipodrome Palermo (vaar bydels hesteveddelöpsbane) og spilte bort litt penger paa hester med kule navn. Vaart store haap var Persicco, som ogsaa er navnet paa den beste iskremsjappa i byen og selvfölgelig vaar favoritt (vaert der tre ganger allerede...). Han vant dessverre ikke, det gjorde heller ikke de andre vi spilte paa. Vi ble litt fattigere, men var allikevel fornöyd med dagen. Söndag sto vi tidlig opp for aa faa tak i billetter til Boca-Arsenal paa Bocas stadion La Bombonera. Vi fikk billetter og de kostet saa mye at jeg lurte paa om Maradonna ville servere oss sjampis ved inngangen. Det gjorde han ikke, men det var verdt pengene allikevel. Fantastiske fans her nede og etter förste maalet steg stemningen betraktelig. Ikke bare gjengen bak maal som sang, men ogsaa hele langsiden vaar. Samt mye ufin roping til dommeren og keeperen til Arsenal som var stor tilhenger av aa dröye.

I dag har jeg vaert veldig jaalete. Startet dagen med pedikyr og manikyr. Det er förste gangen noen har fikset neglene mine paa hendene og med prisene i Norge blir det nok lenge til neste gang. Naa har jeg de peneste neglene jeg noensinne har hatt, saa faar vi se hvor lenge det varer...

I kveld skal vi se Indiana Jones sammen med Ignacio. Vi bor i leiligheten hans, men vi ser han nesten ikke. Lange arbeidsdager her, samt at han nettopp har overtatt sin nye leilighet og der maa det pusses opp. Vi regner med aa ta i et tak til helga.

Etter bare noen faa dager i Buenos Aires, lukter Mastercardet mitt allerede svidd. Var paa en liten runde for meg selv i dag og ergret meg grönn over at det ikke er flere anledninger for coctailkjoler.... I kveld skal vi ut og spise paa Don Julio hvor de serverer verdens beste entraña. En eller annen muskel i mageregionen paa oksen. Det skal bli godt med skikkelig argentisnk grillmat igjen :)

Den lange veien til Buenos Aires!

Da har vi endelig kommet oss til Buenos Aires igjen. Det tok sin tid kan man si. Vi valgte aa kjöpe bussbillett fra Tarija til Villazon, som er en av grensebyene til Argentina. Ikke fordi det var den korteste bussturen, men fordi det i fölge guideboka vaar kunne ta lang tid aa krysse ved den andre grensebyen, Bermejo. Vi ventet paa bussen og den kom omsider 20 min. for sent. Inn med sekkene vaare og inn paa bussen, som de eneste. De andre passasjerene hadde forsvunnet og vi skjönte etterhvert at det var fordi bussen var utsatt 7 timer. En blokade visstnok og det har vi vaert borti för... (Ikke alltid de aapner igjen samme dag.) Saa vi fikk heldigvis igjen pengene vaare tilbake og dro til Bermejo istedenfor.

Fire timer paa bussen med en drittunge med pipeflöyte og en stopp paa 20 min. fordi gassen ikke virket. Det gode gamle trikset on/off fungerte heldigvis og vi dro oss opp bakkene med nöd og neppe. Vi fryktet det verste paa grensa, men til vaar store overraskelse gikk alt som smurt. Stempel ut, gjennomlysning av sekkene og stempel inn. I Argentina ventet en stor og fin buss paa oss. Etter bare to narkotikakontroller kom vi frem til Salta. Der gikk det ikke buss videre för neste dag (ikke saa overraskende siden klokka var over tolv om natta). Vi innlosjerte oss paa en hostel og spiste nattmat i en pölsebod.

Neste dag flesket vi til med suitebuss! Jeg tror reklamen om whiskey gjorde utslaget for Espen. Med horisontale seter satte vi kursen mot Buenos Aires. Turen gikk ikke helt smertefritt. Jeg sölte ut en halv kopp med te, Espen hadde hull i bunnen av brusglasset sitt og da whiskeyen kom (merk! et melkeglass med whiskey...) sölte jeg jammen meg ut en god skvett der ogsaa. Etter en horisontal natt i vaare fantastiske seter, takket vi höflig nei til flere drikkevarer morgenen etter.

Sörover...

Vi er tilbake paa internettkaféen med de braakete guttene, kan takke oss selv, men det er veldig rask internett her. Tarija er ganske fin liten by, men mange smaa plazaer. Alle vinbodegaene er stengt i dag, saa de faar vi ikke sett, men vinen har vi smakt og den er god.

I morgen pakker vi kanskje sekken for nest siste gangen. Vi setter kursen mot Buenos Aires i morgen tidlig og regner med aa naa Argentinas hovestad en gang paa onsdag. Vi gleder oss veldig til aa spise gode biffer, fantastisk is, drikke vin, dra paa shopping og se fotballkamper (noen mer enn andre).

Hvorfor?

Hvorfor maa bussen gaa saa tidlig paa ettermiddagen at vi kommer frem 0600 om morgenen naar ingen hostel har aapnet og det er kaldt?
Hvorfor maa bussen i tillegg komme frem 0500, en time för tiden (det skjer jo aldri ellers)?
Hvorfor sa mannen paa hostelet at frokoststedene hadde aapnet kl 0700?

Jeg bare spör.

Vi har forresten kommet oss til Tarija, Bolivias vinby. Hva denne byen har aa by paa annet enn et internettsted med smaagutter som spiller voldlige spill med fullt volum klokka 0800 om morgenen, det vil tiden vise.

Ellers har vi det bra.

Bedre sent enn aldri...

Naa har vi vaert i Sucre siden tirsdag i forrige uke. Og grunnen til det er ganske enkelt at her tar vi spansktimer! Litt sent kanskje siden vi snart skal hjem, men det passet saa bra og vi vil fortsatt laere spraaket. Billig og forstaaelig spansk i Bolivia. Vi har tre timer til, i dag, i morgen og onsdag. Saa paa torsdag skal vi lösrive oss og reise videre. Det er göy og frustrerende aa laere mer spansk. Paa tide aa faa inn litt grammatikk, saann at vi kan lage setninger med alle ordene vi har plukket opp paa veien.

I gaar var vi paa fotballkamp. Det var artig, nesten fullsatt stadion. Sucre har nemlig plutselig blitt gode og det var en viktig kamp, saa oppslutningen var höy. Naermere 30 000 folk. Og de vant 2-1. Morsomte var allikevel alle paraplyene. Disse menneskene har vaert ute en sommerdag för og erfarne som de er har de med paraply. Jeg hadde caps og Espen kjöpte seg en fantastisk pappkreasjon i hjemmelagets farger. Det ble solgt flere tusen is og utvalget av mat var det störste vi har sett paa en fotballkamp. Alt fra kylling og ris til sandwicher.

Ja, forresten, det er sommer igjen. Har jo ikke brukt shorts paa aar og dag, men her er det utrolig fint vaer paa dagen. Kaldt naar sola gaar ned, men ikke saann som i Potosi, hvor vi maatte legge oss klokka ni, fordi det var saa kaldt.

Hasta luego!

I dag har jeg vaert vitne til et yrke jeg er veldig glad for at jeg aldri kommer til aa ha. Vi har nemlig besökt gruvene i Potosi i dag. Da spanjolene fant sölv her en gang paa 1500-tallet vokste Potosi til aa bli verdens rikeste by. I dag kan de bare skryte av at de fortsatt er verdens höyestliggende by (over 4000 moh). Mye har endret seg siden spanjolene brukte svarte og innfödte slaver i gruvene, men det er fortsatt hardt arbeid og de fleste har jobben fordi de ikke kan faa noe annet. Dagene er kortere (ca. 8 timer), men gjennomsnittelig levealder for en gruvearbeider er bare 45 aar. För tygde slavene cocablader for aa stilne sulten og den tradisjonen har de holdt fast paa. De spiser för de gaar inn og etter det er det kun coca og kanskje noe aa drikke.

I utgangspunktet ville jeg ikke vaere med paa turen, men saa bestemte jeg meg for aa pröve naar jeg fikk höre at jeg kunne snu naar jeg ville. Det förste vi gjorde var aa faa paa oss bukser og jakker, hjelm med lykt og stövler. Fine "gruvearbeidere". Neste stopp var gruvearbeidernes marked. Der kjöpte vi gaver til gruvearbeiderne og jeg og Espen kjöpte en sprengladning med dynamitt (og tro det eller ei, den bolivianske dynamitten var av best kvalitet paa markedet her) og to liter brus. Gruppa kjöpte ogsaa dynamitt til aa sprenge for moro etterpaa... Potosi er nemlig det eneste stedet i verden man kan kjöpe dynamitt lovlig, uansett alder! Andre gaver er cocablader og 96% sprit, spriten kjöper man visst kun paa fredag for da vet de ukens utbytte og kan drikke uansett utfallet.

För vi dro opp til gruvene, besökte vi stedet de utvinner mineralen, hovedsakelig tinn, sölv og en god blanding av litt av hvert. Jeg hadde litt sommerfugler i magen för vi gikk inn i gruva. Baade fordi jeg har litt klaustrofobi (ihvertfall hvis armene sitter fast), vi var paa 4500 moh og fordi arbeidsforholdene ikke er noe saerlig, derfor ogsaa litt psykisk... Men jeg gikk inn og i den förste delen kunne vi gaa oppreist. Vi besökte et lite museum hvor Tîo (onkel/djevel) oppholdt seg (med horn og staatiss og det hele). Han ofrer de cocablader, sprit og röyk til. Og innimellom ofrer de ogsaa lamaer for aa ha hell i gruvene. Inngangen var innsmurt med lamablod... Saa begyntevi aa gaa nedover og oppreist gange var uaktuelt. Men jeg klarte meg greit og snudde ikke. Paa veien mötte vi paa de som drar mineralene i vogner (varme stakkarer) og de som graver ut mineralene for saa paa ettermiddagen aa sprenge et nytt felt (de fikk med andre ord dynamitten vaar). Det var ganske trangt mange steder, men det verste var aa puste i stövete luft paa 4500 moh. Jeg hadde törkle, men fölte at jeg ble mer tungpustet av aa bruke det. Derfor var det veldig godt aa komme ut igjen. Ble veldig sliten, men etter en god dusj og en liten hvil er alt bedre. Man blir, ikke overraskende, veldig mökkete paa turen, og sand og svette er en fin blanding aa gni i fjeset...

Ellers er Bolivia seg selv lik, med omraader det stinker tiss i og en mage som ikke er 100%. Tok immodium i dag for förste gang siden januar. Espen, heldiggrisen, klarer seg overraskende bra til tross for at vi spiser det samme. Urettferdig syns jeg, men bra at en av oss ikke sutrer...

Bolivia!

Etter et par dager i Arica dro vi til en liten fjellandsby kalt Putre. Den förste dagen der ble benyttet til avslapning og rolig gange. Paa 3500 moh blir man veldig for andpusten. Etter en dag med aklimatisering dro paa dagstur til nasjonalparken Lauca. Der var det massevis av alpakkaer, lamaer og den litt mindre kjente slektningen vicuña. I de mange lagunene og innsjöene var det ogsaa mange fugler, deriblandt flamingoer. Komiske dyr. Det hele selvfölgelig med to vulkaner paa over 6000 m i bakgrunnen. Fantastisk landskap med andre ord. Noe av det beste paa turen var derimot da vi stoppet ved noen hus og en lama kom gaaende mot bilen og stilte seg opp rett utenfor vinduet paa förersiden. Saa ut som han ville sjekke at alle hadde med seg passet sitt...

Dagen etter kom vi oss paa bussen til La Paz. Putre er bare 1 times kjöring fra den bolivianske grensen. Ved den chilenske grensen fikk vi vekslet alle pesosene vaare til bolivianos med tidenes beste kurs, den vi hadde sett paa internett dagen för. Skjönner ikke helt hvordan de kan tjene penger paa det. Etter en varm busstur kom vi frem til Espens favoritt by, La Paz. Mye trafikkaos og gateselgere som da vi var her for fire aar siden, like moro naa. Fint aa kunne kjöpe seg en 25 cl cola i glassflaske for 70 öre :) I dag har vi gaatt i handlegatene hvor de selger bolivianske souvenirer, altsaa alt man kan lage av lama- og alpakkagarn, samt litt mer spesielle ting som döde, smaa, inntörka lamaer i heksekvartalet. Jeg klarer aa styre unna de, men verre med de tusenvis av fine skjerfene. Vi har kjöpt oss hver vaar lue og regner med at det blir litt mer i morgen.

Buss...

Etter "bare" 28,5 timer paa bussen, var det deilig aa komme frem til Arica, Chiles nordligste by. Ikke fordi jeg begynte aa faa sittesaar, for vi hadde gaatt av bussen paa tre av de fire stoppene underveis og strukket skikkelig paa beina og setene var utrolig behagelige saa jeg sov som en stein hele natta. Men naar man leser ut en hel bok paa en busstur, da er den lang nok. Ikke saa mye annet aa gjöre enn aa sove og lese. Joda, det er tv-skjermer paa bussene her og de sendte filmer og tv-serier i ett kjör, men hjelper saa fryktlig lite naar det eneste som ikke er dubba er Mr. Bean. Gode, gamle Mr. Bean-episoder underholdt oss i tilsammen én time. Det krever heller ikke saa mye energi aa sitte paa bussen og jeg tror TurBus hadde det i tankene da de satte opp menyen for turen. Jada, det er mat inkludert ogsaa. Denne gangen to snack, en coctel og en frokost. Hva coctel var er vi forsatt ikke sikre paa, enten var det sjokoladekaka og oppdelt fersken i lake som vi fikk paa ettermiddagen i gaar eller saa var det en pose peanötter og en kjeks vi fikk paa formiddagen i dag. Snacken besto av en sandwich (type engelsk eller baguette), en porsjon fersken i lake, to karameller og en liten brus. Frokosten var den samme som ettermiddagscoctelen dagen för, sjokoladekake og fersken. Og siden Espen ikke var saa glad i sine ferskenbiter i lake har jeg det siste dögnet spist hele seks porsjoner av det. Litt medbrakt bröd, to smaa poser chips og en pölse (lang stopp i La Serena) kom i tillegg. Stillesitting krevde litt mer energi enn de tomme kaloriene til TurBus ga, saa vi fylte paa med flere. Det var derfor utrolig godt aa komme av bussen og gaa paa butikken i dag. Etter en alternativ lasagne (ikke alltid det gaar ann aa bruke stekeovnen i disse trakter) og salat er vi snart i orden igjen. Ikke fikk vi blodpropp heller!

Santiago! (redigert)

Forrige gang vi var paa langtur, saa vi bare Santiago fra bussvinduet. Denne gangen bestemte vi oss derfor for aa gi byen en sjanse. Vi ankom 0615 soendag morgen sammen med alle gjestene som kom hjem etter en natt paa byen. Ungdomsherberget virket lovende og etter litt internett gikk vi til sentrum. Stille og rolig paa en soendag formiddag, bortsett paa det sentrale markedet hvor fiskeselgerne maste og restaurantene proevde aa kapre.


Rett innenfor inngangen ble vi mildt sagt overrasket da vi saa et norskt kronespill av den gode gamle typen. Den gamle, roede man flipper kroner paa. Det var til og med norske kroner paa den. De siste dagene har vi sett flere slike kronespill og til og med proevd en del av dem. Spiller med krona, men maa putte paa en chilensk mynt.

Paa markedet endte vi ogsaa opp med aa snakke med servitoer paa en av restaurantene i 30 minutter, morsom type som droemte om aa jobbe i Norden. Det skjoenner jeg godt... Paa ettermiddag provde vi aa komme oss paa fotballkamp, lokaloppgjoer, og Espen ble veldig skuffet naar det viste seg aa vaere veldig vanskelig aa faa billetter. De slapp oss ikke inn til stadion for aa kjoepe en gang. Tror ikke det hjalp paa humoeret at vi endte opp paa et soendagsmarked istedenfor.

Dag to i Santiago, positivt overrasket over byen allerede, proevde vi oss som gamblere. Vi dro paa hesteveddeloepsbana og saa paa galopp. Det var skikkelig artig og vi vant nesten en gang, bare to nesebor unna. Vi spilte ogsaa paa to favoritter som tapte begge to. Stor skuffelse paa tribuna. Publikum var veldig fasinerende i seg selv og heiet voldsomt da hestene naermet seg maal.

Dag tre var hovedatraksjonen Colo Colo, ett av de mest kjente fotballagene fra Chile. Espen var fornoeyd igjen. Stadionen var ikke akkurat fullsatt, men med gode fans blir stemningen veldig bra allikevel. Til og med de 20 bortefansene som hadde moett opp hadde med tromme. Det endte 2-2. Bra med mange maal, men bare aa foelge med paa selgerne paa stadionen er spennende i seg selv.

Dag fire ble viet til bok og Champions league. Ikke saa spennende, men godt aa slappe av innimellom. Saerlig ettern en sein natt i bakgaarden med andre backpackere.

I dag skal turen gaa til Valparaiso. Det er en havneby nord for Santiago. Siden det abre er 1, 5 time dit blir det dagstur. Og i morgen drar vi nordover til Arica, bare en liten 30 timers busstur.

Bilder fra Villarrica!

Vulkanen Villarrica fra byen Pucon. Paa toppen av den har vi vaert :)

Ikke helt fornöyd med den vindtette badehetta vi fikk utdelt til aa ha under hjelmen...

...men veldig fornöyd med isöksa!

To veldig fornöyde turkamerater foran krateret paa toppen. Vi saa dessverre ikke flytende lava.

Dagens maal: Vulkanen Villarrica!

0315 blir to trötte typer vekket av en alarm. Paa tide og staa opp og starte dagen. Det er ikke hvilke som helst dag, saa til tross for atdet faktisk fortsatt er natt, spretter de to turkameratene opp. De skal nemlig bestige vulkanen Villarrica i dag. Dette för alle andre for aa nyte soloppgangen og for aa faa fred for andre turister. De er ikke helt alene og möter sine turkompiser, 11 stykker og 3 guider, 0400. Alle er i kledd vindtette bukser og anorakker i herlig neongul. 30 minutter senere kan de spente turdeltakerne stige ut av den utrolig lille minibussen og begynne sin lille ekspedisjon. Turen begynner paa 1400 meter over havet og vulkanens topp er paa 2847 moh, altsaa gode 1400 höydemeter i vente. Förste deltaker gir opp etter 300 höydemeter. De andre fortsetter. Solen kommer etterhvert opp, et vakkert syn. Halvveis opp stöter vi paa en isbre og tar paa oss stegjern. Vi trakser oppover og oppover med en nybegynners segjernteknikk. Saa kan vi endelig spise litt lunsj eller frokost eller hva det naa er 0800 om morgenen. Saa gaar turen videre og vi kan begynne aa merke hint av vulkanens svovelgass. Det svir i halsen, men det er ikke noe hinder. Ingen kan stoppe oss i dag. Vi er bare 8 deltakere og en guide igjen. Guiden vurderer sikkerheten med tanke paa svovelgassen, og bestemmer heldigvis til slutt at vi kan gaa til toppen. Fem minutter uten stegjern og vi er der. Vi blir gratulert av guiden og kan enelig se ned i et kjempekrater. Ingen flytende lava i siktet, men allikevel: En ordentlig vulkan! Og til og med en av de mest aktive i Chile... Mange bilder og masse svolvelgass senere gaar turen ned igjen. Vi möter flere som er paa tur opp, alle grupper med hver sine farger. Ingen akting paa rompa i dag, ikke nok snö til det, men turen ned gaar allikevel ganske fort. Vel nede i Pucon, byen ved foten av vulkanen og vaar residens, blir det en velfortjent to timers höneblund.

Chiloè!

Naa har vi forlatt fastlandet og kommet oss ut paa öya Chiloè. Vi tok baaten fra Chaiten (fire timer forsinket, selvfölgelig) onsdag til Quillon og fikk haik med en paa baaten til Chonchi. En by litt lengre nord. Vi kom sent frem, men ville reise til Cucao paa vestkysten dagen etter for aa campe i nasjonalparken der. Vaeret var elendig, men vi var fast bestemt paa at dette var en bra tur som vi ville gjöre. Saa torsdag morgen dro vi sammen med Ralph og nykommeren Jennifer fra USA. Vaeret var fortsatt graatt og etter en halv time kjöring til den andre siden av öya, kunne vi konkludere med at vaeret ikke var noe bedre der. Vi marsjet avgaarde langs stranda og regnet kom. Halvveis til campen fant vi et skur som var glimrende for lunsj. Resten av turen skulle vise seg aa vaere verre. Fra sandstrand gikk vi naa i gjörme. Herlig, hopp og sprett og tjo og hei haaper jeg ikke sklir og faller her. Vel fremme (uten fall) satte vi opp teltene og kunne nyte ettermiddagen foran et stort baal uten regn. Natta derimot var mörk og stormfull, men vaart fantastiske telt holdt stand. Vi gruet oss litt til gjörmeturen tilbake. Det gikk faktisk ganske bra, mye var vasket vekk av regnet og gjörma vi fikk paa oss ble borte da stien paa et punkt var oversvömt og vi maatte vasse med vann til midt paa leggen. Herlig igjen. Og der ute bor det faktisk folk, men de har hester og stövler, heldiggrisene... Vi kom oss hjem og konkluderte med at det ikke var den beste turen vi hadde gaatt.

I dag ankom vi Castro som er den störste byen paa öya. Vi har endelig spist fisk igjen og i kveld blir det ogsaa pizza for förste gang paa fire uker. I morgen skal vi paa et stort marked og jeg er veldig bekymret siden jeg A: Ikke har kjöpt noe paa lenge, B: De har innmari fint garn her og masse bra annet hjemmelaget og C: det er faktisk litt plass i sekken... Hjelp!

Siste innspurt paa Carretera Austral...

Dette har skjedd siden siste blogg:
Vi dro ikke paa to firedagersturer som planlagt, fordi vaeret var skikkelig daarlig.
Vi dro direkte til Coyhaique, hvor vi spiste en bedre middag. Sammen med oss var Ralph fra Australia.
Vi bodde först hos Marta som var glad i moneymoney og som nesten fikk hjerteinfarkt da Espen slo paa tven uten aa ha betalt. Vi forhandlet oss til litt fotball ved aa staa over dagens dusj, stua var dessuten veldig kald.
Vi forlot Marta etter to netter og Espen og Ralph fant et sted til 24 kroner natta. Super pris og selvfölgelig standaren deretter. Type uthus, men med flislagt gulv og vedkomfyr. Jeg sov paa liggeunderlag og lot de to gutta faa de mindre attraktive madrassene.
Vi dro videre til Puyuhuapi hvor vi fortsatte vaar lave standard. Denne gangen 35 kroner i ett hus uten hull i taket (men sprekker i veggene) og varmt vann. Vi laget pasta i en 15 litersgryte.
Vi ble forlatt av Ralph dagen etter og ble en natt til. Vaeret var fortsatt daarlig, saa lite produktiv dag.
Vi dro videre til Chaitén dagen etter. En buss skulle dukke opp i löpet av ettermiddagen, samme buss vi kom med fra Coyhaique og en av de tre bussene som gaar i löpet av uka. Vi var veldig redde for at denne bussen ikke hadde noen ledige seter, saa vi haiket. Napp etter ett minutt, paa lasteplan. 47 km senere var vi i La Junta og paa`n igjen. Fire timer senere ble vi plukket opp og fikk skyss helt frem. Glade til sinns!

Naa er vi i Chaitén. Det er en söt liten by med fantastisk utsikt til sjöen. Det er vaart siste stoppested paa Carretera Austral. Vi dro litt videre nordover i dag til nasjonalparken Pumalin. Den er privat, men allikevel aapen for turister. Heldigvis for oss, for der var det utrolig fint. Temperert regnskog paa alle kanter. Store bregner, gigantiske rabarbraplanter, mose oppover trestammene og eviggrönne traer. Mötte til og med en moseekspert som trodde han hadde funnet en nye Sphagnumart (mosene jeg kanskje skal ta master i...). Og vi fant igjen Ralph. I morgen skal vi til varme kilder hvis vaeret er bra. Vi skal straks hjem og kokke oss litt middag og se om Rita, vaar vertienne, har fikset ovnen i stua. Det var nemlig 3 grader paa rommet vaart i dag tidlig...

Endelig noen bilder!

Naa har jeg somlet meg til aa laste opp noen bilder. Det er diverse fra de siste tre ukene, fra Torres del Paine til naa. De foerste bildene er fra Torres del Paine.

Oss foran taarnene i Torres del Paine.

Espen som kokker middag dentredje kvelden i nasjonalparken. Litt mye sterk ketchup, men ellers bra. Mye mygg, men ellers veldig fin camp.

Utsikt over isbreen Grey etter at vi hadde kommet over et pass den femte dagen. Nydelig utsikt, skikkelig uvaer...

Samme breen, bare litt lengre ned. Og en svett Espen.

Herlig aa vaakne opp til snoe paa camp Grey. Det regnet hele dagen og alt ble vaatt.

Her er vi i Argentina igjen, naermere bestemt foran isbreen Perito Moreno.

Perito Moreno igjen. 50 m paa sitt hoeyeste.

Dette er nasjonalparken utenfor El Chalten i Argentina. Dette fjellet heter Fitz Roy og er det mest kjente i omraadet.

Fitz Roy og oss...

Espen paa vei til Chile fra Argentina!

Her er vi i Tortel, plankebyen. Veldig spesielt der.

Mer Trotel. Litt glatt i regnvaeret...

Vann fra alle kanter...

Vi beveger oss i sneglefart om dagen, men har kommet oss noe videre paa Carretera Austral. Tortel var en veldig fin by med plankebruer og trapper overalt. Veldig spesiel og fin, men et regnhöl uten like. Det var opphold paa ettermiddagen da vi kom, men det var det. Etter det sto slusene aapne. Vi slapp aa gaa alle de 22 km inn til byen. Etter 9 kom den förste bilen. Den var full, men vi fikk sitte paa lasteplanet. Luftig, men to timer og mye slit spart.

Naa er vi i Cochrane. I helgen har vi vaert i et naturreservat like ved byen. Vi var de eneste paa campingplassen i natt og det var deilig. Vi laget et bra baal og fant epler som vi steke med kanel. Paa veien saa jeg en guanaco (slektning av lamaen) som ropte etter oss, femti grönne, smaa papegöyer som flöy rett over oss og en huemul (veldig sjenert hjortedyr). Daarlig vedlikehold av stien laa en demper paa turen i dag, da det hang store vaate busker i veien. Vaate fra hofta og ned, trampet vi inn til oppsynsmannen og klaget saa godt vi kunne paa spansk. Tror han skjönte greia...

Utenfor allfarvei!

Det sto ingen mann ved navn Hans Silva og ventet paa oss ved grensa til Argentina. Derimot kom det en mann ved navn Ricardo to timer for sent. Da hadde vi allerede tatt paa oss ryggsekkene og gaatt i 40 minutter. Han fulgte noen turister ned (ned ja, vi gikk oppover i 40 min. med tunge sekker) til grensa, för han plukket oss opp paa vei tilbake. Turen paa hesteryggen over grensa gikk fint, mye lett trav gjennom skogen. Hardt for rumpa... Veldig morsomt aa krysse en grense med hest, for det var det vi gjorde. Stemplet oss ut i Argentina, satt 4 timer paa hesteryggen (passerte velkommen til Argentina, velkommen til Chile-skiltene), og stemplet oss inn i Chile. Espen red faktisk til döra til stempelkontoret. Dagen etter kom en baat og plukket oss opp, tre timer för avgang. Militaeret betalte og det resulterte i at en gutt som gikk over grensa ikke rakk det og mest sannsynelig maatte gaa tilbake til Argentina. Haaplöse land.

Naa er vi i Villa O´Higgens. Sjekk kartet sier bare jeg. Her bor det 500 stykker og det er ca. 120 km til naermeste tettsted. Dette er slutten paa en 1240 km lang vei sörover som kalles Carretera Austral. Veien helt ned hit er bare sju aar gammel. Vi skal altsaa opp denne lange veien. Vi ankom (sörfra) med aatte andre turister og vi bodde paa det samme stedet alle sammen. Den förste syklet videre dagen etter, fire flöy avgaarde i et femmannsfly i gaar og resten tar bussen i morgen. En buss i uka, saa vi har vaert her siden lördag. I natt sov vi i en gratis hytte med de andre tre backpackerne her. Vi gjorde to forsök paa aa naa en isbre som ingen hadde vaert ved siden januar (steinras...). En av de andre guttene her klarte det i gaar og Espen kom opp i dag. Jeg var ikke villig til aa vasse til laarene med sko paa (glatte steiner), saa jeg ventet paa Espen en time.

I morgen drar vi til neste tettsted. Tortel! Der er det ikke veier, men plankebruer og trapper. Spennende. Bussen gaar selvfölgelig ikke innom byen, saa den setter oss av i et kryss 20 km unna. Hvis ingen vil la oss sitte paa blir det mer gaaing...

Vi er ogsaa veldig lei pasta og tomatsaus, for her er ikke utvalget det störste.

Argentinas utkant...

Da har vi campet igjen... Jadda, vi lar oss ikke skremme saa lett. Vi er nemlig tilbake i Argentina, naermere bestemt ElChaltèn, fjellturenes hovedstad. Men först var vi en natt i turistbyen El Calafate for aa se den storslaatte isbreen Periot Moreno. Den var litt av et syn ogsaa, med 50 meter paa sitt höyeste, en vegg altsaa. Et vakkert syn, noe annet en byen El Calafate som eksisterer kun pga av denne breen.

Tilbake til El Chaltén. Her er det 200 mennesker som bor og byen er ca. 20 aar gammel. Altsaa...den overlever ogsaa paa turister. Herifra er det en del fine gaaturer, noe lettere og kortere enn den vi gikk i Chile. Vi bestemte oss for aa campe to netter og gaa tre dager. Förste maal var Fitz Roy, et höyt fjell med saa bratte sider at det ikke legger seg snö paa det. Denne gangen trengte vi heller ikke saa mye mat, saa vi hadde bare en stor sekk og en liten. Macho Espen ville selvfölgelig ikke la meg baere den store sekken i det hele tatt (for flaut visstnok), saa jeg har hatt noen fine dager. Mus her ogsaa, saa folk hadde hengt maten sin i traerne. Etter aa ha vaert vitne til et fugleangrep, et utspekulert et, paa et par poser, bestemte vi oss for aa henge opp hele den lille sekken. Ingen hull i teltet, ingen mat spist.

I morgen blir det en spennende dag. Da tar vi buss og baat ut av Argentina. Der venter forhaapentligvis en mann med navn Hans Silva paa oss sammen med tre hester, saa rir vi inn i Chile. Herlig! Etter grensa skal vi overnatte för en baat og en buss tar oss til Villa O`Higgins. Det er den söligste byen i Chile med veiforbindelse til resten av landet. Derifra skal vi jobbe oss oppover til Santiago. Tror det venter oss noen annerledes dager med lite turister/backpackere og mye spansk.

Vel hjemme fra paaskefjellet!

Da er vi tilbake i Puerto Natales etter aatte dager i nasjonalparken Torres del Paine. Det har vaert en fin paaskeferie, med baade kjente og ukjente opplevelser fra det norske paaskefjellet. Vi manglet appelsiner og kvikklunsj, men mandler, rosiner og sjokolade var med. Det er sensommer/höst her, men det tok ikke mange dager för vi ble paaminnet hvordan vaeret kan variere i paaskeferien. Vi har tilbakelagt ca. 140 km og föler det enda i leggene. Her kommer turen dag for dag, saa haaper dere ikke har lest dere mette paa paaskekrim...

Dag 1: Tre Taarn!
Den förste dagen sto vi tidlig opp og ble plukket opp av bussen utenfor ungdomsherberget vaart. Etter 3,5 time var vi vel fremme ved Hosteria Torres. Et noe overpriset hotell ved foten av taarnene som er hovedattraksjonen i parken, derav navnet Torres som betyr taarn. Vi startet med henholdsvis 17 og 21 kg paa ryggen (hvem som hadde hvilke sekk er ikke saa vanskelig aa gjette...). Det var tungt, men förste etappe var ikke saa lang. Etter 1,5 time slo vi leir og spiste lunsj. Deretter gikk vi opp til taarnene som ligger litt lengre opp. Og hvilke taarn! Enhver superklatrers dröm (ikke min med andre ord) med en skyfri himmel i bakgrunnen. Ikke mange som faar oppleve et saant vaer der oppe. Vel nede i leiren igjen laget vi oss pasta med tomatsaus og pölser.

Dag 2: Den fulle sirkelen!
Denne dagen föltes det som vi virkelig var i gang med den stor rundturen vaar. Det er nemlig to turer: W`en og den fulle sirkelen. Den sistnevnte hadde vi altsaa valgt og det er det heldigvis et faatall som gjör. Det var dermed nesten ikke et menneske aa se. I parken er det campingsteder hvor folk skal bo. De er veldig redde for skogbrann og ser helst at alle benytter de oppsatte stedene. Det er ogsaa dusj og do paa de fleste. Fordi alle camper paa samme sted er det lettere aa holde parken uberört. Dag 2 gikk greit og vi mötte paa Tim og Susie fra England. Det skulle vise seg at vi fire spiste alle middager sammen resten av turen. Paa menyen denne dagen var det forresten chop suey. Vi saa ogsaa to hakkespetter, hannen er spesielt fin, fordi den har et knallrödt hode.

Dag 3: Myggland!
Etter en god porsjon gröt i magen startet vi vaar tredje dag. Det ble en av de lengste etappene. Dickson het neste camping og tidlig paa ettermiddagen kom vi frem. Der var det veldig idyllisk. Vi satt lenge ved et stort vann som laa i forkanten av en gigantisk isbre, og nöt en halv liter vin vi hadde baaret paa i tre dager. Saa tok myggen og desperasjonen overhaand og vi tilbrakte kvelden i teltet. Dagens middag var ris, bönner og chorizo, saa man kan jo bare tenke seg hvor hyggelig det var (vi hadde allerede blitt noenlunde vant til stanken fra sokkene).

Dag 4: Pesto over det hele!
Dagens rasjon gröt skulle ut av min sekk. Den laa selvfölgelig i posen med tittel "sön". Siden vi var meget godt forberedt og organiserte, laa selvfölgelig dagsrasjonene i hver sin pose med navn paa. Saa altsaa söndagmorgen oppdager jeg at det er en liten ting jeg ikke har organisert godt nok. Glasset med pesto laa ikke i en lukket pose! Resultatet: Pestoolje i hele söndagsposen og i hele bunnen av söppelsekken som skulle holde innholdet i sekken min tört. Konsekvenser: Mange vaatservietter for aa törke bort det verste, ingen söppelsekk til aa holde alt tört i tilfelle regn, en graa singlett i söpla, pestostank av sekken og en meget törr pesto til middag (men det smakte godt). Etter litt opprydding startet vi paa fjerde etappe, som var hardere enn forventet, men allikevel kort. Vi passerte en isbre kalt hundene paa veien og campet paa et sted med samme navn. Den kvelden var det blitt mye kaldere enn tidligere, men vi ante fred og ingen fare.

Dag 5: Snöstorm!
Denne dagen skulle vi forsere et pass paa 1250 höydemeter, saa selv om vi hörte noen regndraaper paa teltduken kom vi oss ut av soveposen. Vaeret var ikke saa aller verst, men det var kaldt og regn i lufta. Vi kom oss tidlig av gaarde (0900) og skjönte fort at oppe i höyden hadde det snödd. Det slo oss forelöpig ikke av det ogsaa ville vaere snö over det kommende passet. Starten av löypa gikk gjennom skogen. Deretter vekslet det mellom skog og aapent lende. I det siste skogholtet innsaa vi heldigvis hvor vaeret bar hen og tok paa oss jakker. Og godt var det, for det hele ble bare verre og verre. I en voldsom marsjfart satte vi oppover fjellsiden, det blaaste vannvittig og det laa snö i lufta. Vi stoppet et par ganger for aa drikke litt vann, men kunne ikke staa saa lenge uten aa bli kalde. Saa begynte det aa snö. Snöstorm var ikke akkurat hva vi hadde ventet oss. Det ble ikke noe bedre over passet, men vi holdt oss paa beina. Paa toppen var det en utrolig utsikt over isbreen Grey. Det var snö, is, blaa himmel, skyer og en regnbue. Helt fantastisk. Ikke ofte man föler seg saa levende, for aa si det litt flaasete... Etter et par bilder og nesten blaa fingre, begynte vi bare aa löpe nedover fjellsiden for aa komme oss i ly nede i skogen. Ingen fare for aa falle, for vinden var sterk. Ikke var det mulig aa kle paa seg mer heller. Lengre ned i skogen spiste vi en lengre lunsj og smilte av opplevelsen. Vi fortsatte lengre enn planlagt (noe vi ikke skulle angre), fordi campingstedene laa forholdsvis tett nedover. Vaeret var betydelig bedre paa kvelden og vi spiste pasta med tomatsaus og chorizo.

Dag 6: Paa randen av sammenbrudd!
Det trommet ganske kraftig mot teltduken om morgenen og vi leste bok og ventet paa bedre tider. Jeg maatte paa do för de gode tidene kom og oppdaget av ytterteltet var klistret til innerteltet. Krise! Jeg dyttet paa veggen og oppdaget at vet var snö som hadde dekket teltet. Ikke saa krise, teltet var fortsatt vanntett. Jeg fikk av snöen og stablet meg ut. Campen hadde blitt til en vinterleir. Den saa nesten forlatt ut, fordi de fleste laa i teltene sine og ventet paa sola. Jeg konstanterte fort at det kunne ta sin tid för den kom. Etter dobesöket spiste vi müsli inni teltet og bestemte oss for aa pakke sammen. En vaagal avgjörelse siden det ville medföre av innerteltet ville bli gjennomvaatt. Allikevel gikk vi, ett dögn til der ville sikkert gitt samme resultat. Og som jeg angret. Allerede för vi gikk hadde jakka begynt aa svikte. Det regner jevnt og det kom stadig ekstra doninger fra traerne. Jeg har aldri gaatt saa raskt med ryggsekk för (tross alt lettere etter at fem dagsrasjoner med mat var oppspist). 2 timer og 15 minutter senere (estimert tid paa kartet 4 timer) var vi fremme ved neste camp som ogsaa hadde et stort hotell/herberg/lodge. Jeg var vaatt til skinnet (til og med trusa, tross regnbukse) og i ferd med aa knekke sammen. Tanken paa en natt i et vaatt telt uten törkemuligheter var uutholdelig. Men nede paa lodgen var allerede Tim og Susie, de hadde faatt senger. De satt inne ved peisen. Jeg vrengte av med ytterklaerne og sko og fisket opp törre klaer (faktisk) fra sekken, marsjerte inn og skiftet paa badet der. Ifört stömpebukse (vaat bukse...) og fleecegenser klarte jeg aa komme til hektene igjen og vi analyserte situasjonen vaar. Vi hadde allerede klart aa lure oss inn blant gjestene paa stedet sammen med en del andre mildt sagt vaate uvedkomne (de var snille og lot oss vere der en stund). De var overbooket og vi vurderte mulighetene vaare. Vaat telt og vaate ytterklaer eller aa reise hjem med baat og buss samme kveld. Saa kom jenta i resepsjonen og spurte om vi ville ha to senger. Vi fikk et tre sekunders tenkepause og slo til. I löpet av kvelden og natta törket vi teltet vaart i trappa ved siden av rommet vaart. En god natt paa en herlig madrass fulgte en fantastisk varm dusj og kokking ute paa campingen om kvelden (pasta carbonara).

Dag 7: Törre!
En herlig morgen med törre klaer og vissheten om av vi ikke trengte aa avbryte turen, men fullföre sirkelen! Siden dette har vaert vaar dyreste natt (240 kroner per seng paa sovesal, takk...naa skal det vaere sagt at vi av en eller annen merkelig grunn fikk et dobbeltrom til samme pris) i Sör-Amerika saa langt, spiste vi selvfölgelig gröten vaar ute. Flottet oss ikke mer enn nödvendig med frokost innendörs, selvfölgelig ikke innkludert. Vaeret var relativt bra, ihvertfall ikke regn og vi gikk mot neste camp. Fra der gikk vi opp i en den franske dalen (fritt oversatt til norsk) for aa se paa utsikten, men fordi det var overskyet gikk vi ikke helt opp (Espen litt lengre enn meg). Campen vi hadde forlatt sekkene vaare paa virket ikke saerlig innbydende etter alt regnet saa vi bestemte oss for aa gaa videre, noe som ogsaa ville gjöre siste dagsetappe kortere. Da vi passert doen paa vei ut paa stien igjen ble jeg ikke mindre i tvil... Neste camp var veldig fin. Ikke saa lett aa sette opp telt der, men vi fikk spise maten vaar inne (koke ute) og til og med törke liggeunderlagene vaare foran peisen. (Dette med liggeunderlagene var den andre glippen i organiseringen, samme morgen som vi skulle dra kom jeg paa at det hadde vaert smart med söppelsekk paa de ogsaa, litt sent...) Etter suppe med ris (lette middager til slutt) la vi oss i teltet for siste gang paa denne rundturen.

Dag 8: Museangrep!
Jeg sov veldig daarlig denne natta. Mistenkte stadig at det var mus i teltet og vekket Espen like mange ganger. Jeg ville hjem og var lei telt for denne gang. Tidlig paa morgenen maatte Epsne tisse og jeg fikk bekreftet mine mistanker. To hull i siden av teltet er ikke noe godt tegn, det hadde vaert mus inne og raslet i posene vaare. Heldigvis var den ikke der naa og vi teipet igjen. Nesten morgen kontanterte vi heldigvis at den ikke hadde angrepet maten vaar, men den hadde laget flere smaahull. Gaffatape! Siste etappe var lett og vi kom tilbake til utgangspunktet vaart utrolig fornöyde med at vi hadde fullfört og ikke reist hjem. Vel hjemme i Puerto Natales leverte vi aatte kg klesvask og spiste en bedre middag paa restaurant.

Pakket og klare...

Naa har vi brukt flere dager paa aa tenke, planlegge og til slutt handle alt vi trenger til vaar store langtur til Torres del Paine, nasjonalparken utenfor Puerto Natales. Vi kom til Puerto Natales mandag ettermiddag. Byen er ikke saa stor og veldig preget av turisme. Vi har tatt oss veldig god tid til aa planlegge turen, saa vi har ogsaa hatt tid til aa fylle dagene med koselige cafébesök (vegetar til og med). I gaar kveld var vi ute med et spansk par og pröve den chilenskperuiske spesialiteten Pisco Sour (drink). Vi prövde ogsaa barens spesialitet: Vodka med chili. Sterke greier, gitt... Ikke noe influensa paa oss den neste maaneden.

Men tilbake til den o´store turen. Jeg gleder meg nemlig saa masse. Har jo ikke vaert paa skikkelig tur siden folkehöyskolen. Og alt er selvfölgelig i den skjönneste orden. Vi har til og med kjöpt gaffateip... Menyen er vi straalende fornöyde med. Variert mat (ikke bare pasta og tomatsaus som de andre), alt fra chop suey til pasta carbonara med spekeskinke. Og heldigvis havregröt til frokost, min favoritt. Vi har ogsaa klart aa spore opp tysk, svart bröd (med holdbarhet til mai). Det med peanöttsmör blir konge etter fire dager i villmarka.

I kveld skal vi paa restaurant og spise en skikkelig middag. De skryter av skikkelig frokost der vi bor, og den er forsaavidt skikkelig i sör-amerikanske öyne. Men dessverre holder det ikke med egg og ost saa lenge det serveres med loffskiver. Og corn flakes er ikke det samme som müsli... De har noe aa laere fra norske frokosttradisjoner her. Velvel, vi skal nok spise loff i bötter og spann i morgen tidlig för bussen gaar 0730!

God paaske!!

Chile!

Naa er vi i Chile, naermere bestemt Punta Arenas. Den ligger ved Magellanstredet. Det er en ganske stor havneby som har mistet noe av sin betydning etter at Panamakanalen aapnet. I morgen reiser vi nordover til Puerto Natales. Derifra skal vi inn i nasjonalparken Torres del Paine. Vi skal paa langtur med teltet vaart, alt fra 5 til 9 dager. Ruta er ikke bestemt enda. Det blir en slags paasketur, uten snö (forhaapentligvis...).

Feltarbeid!

I dag har jeg og Espen blitt med en nederlandsk masterstudent og hennes veileder ut i felt paa en stor myr. Det var moro. Vi gikk mest rundt og vaset, men artig aa se. Veilederen visste hvem mosefolkene paa vitenskapsmuseet i Trondheim er ogsaa. Vi saa ogsaa noen av skadene de innförte beverne i omraadet har gjort. De har demmet opp en diger dam saa alle traerne der har dödd. Haaplöse mennesker som skal dra med seg alt mulig pakk til alle mulige steder det ikke skal vaere.

Vi har ogsaa vaert paa museum i dag. Det var om yamanaene, de förste menneskene her nede. Det interessante med dem var at de levde sine primitive (for oss) liv helt frem til 1900-tallet, da de ble utryddet av europeerne som hadde med seg sykdommer. De brukte ikke klaer og levde nomadisk. At de ikke brukte klaer er litt spesielt, fordi gjennomsnittstemperaturen i Ushuaia er rundt 0 grader om vinteren. Det gikk allikevel bra, fordi de spiste 7-8000 kalorier om dagen og dekket huden med sjölövefett og jord. Herlige mennesker.

I dag er det vaar tur til aa kokke for argentinerne paa ungdomsherberget vaart. Vi skal diske opp med det mest helnorske vi kan fremskaffe her, nemlig kjöttkaker i brun saus. Vi skal ogsaa for förste gang i vaart liv lage kaalstuing.

Telt!

Turen tar stadig nye vendinger. Vi skulle egentlig forlatt verdens ende (som det staar paa alle suvenirene fra Ushuaia) paa mandag, men siden bussen var full ble det paa fredag istedenfor. Vi skulle egentlig paa dagstur til nasjonalparken Tierra del Fuego (öya Ushuaia er paa), men siden vi fikk saa god tid skulle vi leie telt og overnatte en natt der inne. Da vi skulle leie telt fant vi ut at det var dyrere enn aa bo paa ungdomsherberg og siden vi skal telte baade i Chile og lengre nord i Argentina (skulle leie der ogsaa), kjöpte vi like godt fullt campingutstyr. Et telt, to stykk soveposer, to stykk liggeunderlag, kjelesett og propanbrenner (saann ting man skrur paa beholderen). Alt til under 2000 kroner. Dette er et fint land. Vi satte opp teltet uten problemer og Espen var rask til aa utnevne seg selv til teltsjef. Jeg fikk vaere nestsjef, noe som visstnok innebaerer aa vaare brannansvarlig.

Etter to netter i nasjonalparken er vi storfornöyde og spesielt etter nattens regnvaer, hvor det visste seg at vaart billige telt faktisk er regntett. Vi har hatt to fredelige netter ute i villmarka, hvis man ser bort fra de 50 turistbussene som passerer hver dag, og en fantastisk topptur til Cerro Guanaco i gaar. Fra toppen saa vi ned pa Ushuaia og over til Chile hvor toppene er litt höyere og derfor snödekte. I parken krydde det av kaniner. Noe biologen i gruppen ikke var spesielt fornöyd med siden de er introduserte her nede. Men til gjengjeld var det noen store, fine myrer der. Ellers fylte vi dagene med vanlige teltleiraktiviteter som aa hoppe bukk og kaste fiskesprett.

Maa ogsaa ta med at paa söndag fikk et tysk par to argentinske gutter paa ungdomsherberget vaart, med paa grilling. Vi ordnet salat og poteter, mens de grillet paa argentinsk maate. Masse kjött og verdens beste kvalitet. Det var et etagilde uten like og det smakte helt fantastisk. Saa som dere skjönner lider vi ingen nöd her nede (tross en heller stusselig risrett vi kokte i vaart nye kokekar i gaar kveld).

Verdens ende?!

Naa er vi i Ushuaia, verdens sörligste by. Chile har et lite tettsted paa andre siden av kanalen her, saa de krangler litt om tittelen. Vi kom hit etter en veldig lang busstur. Vi dro (skulle ha dratt) 0800 onsdagmorgen og var fremme 2230. Det er ikke saa greit naar man skal krysse en grense her, det er mye venting, stempling og skjemaer og for aa komme til Ushuaia maa man innom Chile, altsaa to grenseoverganger. Ting tar tid og med mañana mañana (i morgen i morgen)-holdningen gaar det ekstra sakte.

Her er det veldig likt Norge. Fjell rett opp fra havet, snö om vinteren, skiftende vaer, isbreer og kongekrabber. Men...de har noe vi ikke har: Pingviner og sjölöver. Vi har allerede vaert paa baattur og sett paa sjölövene, som for tiden ligger og drar seg paa et svaberg her. Vi var veldig heldige paa vei hjem og fikk ogsaa sett tre smaa pingviner (kappingviner) som dykket etter mat. Vi har ogsaa gaatt opp til en isbre som ligger like utenfor byen. Isbreen var liten, men turen var fin. Og i dag har vi vaert paa museum. Det er vi sjelden, for de er ofte kun paa spansk.

I dag kjöpte bussbilletter til Punta Arenas i Chile og neste buss med ledige seter gaar först paa fredag. Saa vi faar noen dager til her. Vi planlegger aa laane telt og overnatte i nasjonalparken her.

Venting...

Naa er vi i Rio Gallegos, en by som bare kan friste med verdens störste populasjon av Magellanpingviner (ikke bare bare forresten) og ikke saa mye annet. Det dumme er at den populasjonen er ferdig med aa hekke for denne sesongen, saa den faar vi ingen glede av. Ushuaia er den egentlige grunnen til at vi er her. Vi kom söndag og förste buss, med plass, videre sörover gaar i morgen, altsaa onsdag. Men krim og fotball fungerer greit et par dager det ogsaa.

Teselskap, fulle baater og örret

Naa har vi vaert i Esquel i tre netter. Byen ligger 2 timer med buss sör for El Bolson. Mange av planene vaare for stedet gikk i vasken, men det vi endte opp med aa gjöre istedenfor viste seg aa vaere vel saa bra.

Teselskap!
Vi besökte den lille walisiske byen Trevelin. Derfra ville vi dra ut til et fossefall kalt Nant y Fall, men paa grunn siesta og daarlig planlegging ble det et besök paa et av tehusene i byen. Det kostet 32 pesos (relativt mye for en backpacker, men vi er jo norske) for te og kake for to. Men det var ikke bare en kake... Vi fikk en stor kanne te, fem forskjellige formkaker, en scones og tre skiver loff med syltetöy. Saa der satt vi med hver vaar blomstrete tekopp og koste oss lenge.

Nasjonalparken Los Alerces!
Tidlig morgen i Esquel staar to trötte nordmenn opp for aa reise paa utflukt. Vi hadde faatt beskjed om aa kjöpe billetter til bussen 30 min. för avgang. Det klarte vi, men dessverre er vi ganske ofte alene om aa vaere presise her nede. Denne dagen var det en stykk treig sjaaför (ikke saa greit aa holde tiden naar man kommer ett minutt för avgang) og to veldig sene damer som gjorde at vi kom oss ut av byen 30 min. forsinket. Vi hadde tenkt oss paa baattur for aa se en skog med traer paa over 2000 aar, noe for en biolog. Vel av bussen endte vi opp med kappgang til havna for aa rekke baaten. Vi gikk sammen med ei liten sveitsisk jente med en gigantisk ryggsekk. Syns litt synd paa henne som maatte baere saa mye, helt til hun fortalte at hun og kjaeresten hadde vaert paa Aconcagua (Amerikas höyeste fjell). Ved baaten sto det ca. 100 Argentinske turister klare til aa gaa ombord. Vi fikk en daarlig fölelse, med god grunn. Man burde nemlig bestille billettene paa nettet i forveien, noe som aldri er tilfelle her nede og som det ihvertfall ikke opplyses om paa turistkontoret. Ingen gammel skog paa meg, saa vi tuslet rundt en liten sjö kalt Lago Verde istedenfor. Det ble en riktig saa bra dag. Vi matet noen store örreter med lunsjen vaar, kastet fiskesprett og saa flere morsomme fugler (blant annet en kingfisher...).

I natt skal vi krysse kontinentet og i morgen tidlig drar vi sörover tl Rio Gallegos. Vi skal dra videre til Ushuaia, Argentinas sörligste by, saa fort som mulig derifra.

Hippiebyen El Bolson!

Naa har vi forlatt turiststedet Bariloche og kommet oss til El Bolson, byen hippiene inntok paa 70-tallet. Ikke saa mange igjen av dem, men de har et marked igjen og byen er fortsatt ganske avslappa. De er kjent for sitt hjemmebrygga öl, ganske godt, men jeg har smakt bedre.

De siste dagene har vaert preget av fantastisk utsikt. I helga bodde vi oppe i fjellsiden i Bariloche og hadde panoramautsikt. Der var det helt utrolig. I gaar var vi paa fjelltur her i El Bolson og fikk endelig gaatt opp paa en topp. Fjellet, Piltriquitron (kult navn?), er 2260 meter höyt. Vi tok taxi opp til en platform (sliter oss ikke ut paa 13 km kjedelig grusvei...) og derifra var det ca. 2, 5 timer opp paa toppen. Og hvilke topp! Vi saa rundt overalt og det beste av alt var at det ikke blaaste der oppe saa vi kunne spise lunsj paa toppen. Den siste biten var litt uvanlig, for meg, med masse löse smaasteiner og grus, ingen fan av det, men vi kom oss opp og turen ned var overraskende lett paa et saant underlag. Vi gikk hele veien ned til byen igjen og benket oss ned paa förste og beste restaurant, hvor vi bestilte pizza og öl. Velfortjent. Og enda mer velfortjent, en dusj da vi kom hjem. Det er utrolige mengder sand i fjellene her og jeg har ikke vaert saa mökkete siden jeg gjörmebadet paa 4H-leir i Eidskog.

Vi fikk ikke noe dobbeltrom der vi bor, saa naa sover jeg paa sovesal med tre israelere, en belgier, en italiener, en columbianer og min nordmann, Espen. Alle gutter... Ellers har vi blitt kompis med en liten katt og jeg har heklet en lue (blir nok kalt der nede i sör). Det var alt for denne gang!

Vinos Finos!

I gaar var det en artig tilstelning der vi bor. De arrangerte vinsmaking med valentinsdagen som unnskyldning. Alle som ville bli med maatte kjöpe en flaske vin og litt snacks. Vinen skulle kjöpes paa en bestem vinbutikk, for da ville eieren sörge for at ingen kom til aa kjöpe den samme vinen. Nesten alle var med saa vi hadde et stort bord med ca. 30 forskjellige flasker vin og masse god snacks. Stemningen ble veldig god utover kvelden...

Jeg har forresten faatt et nytt forbilde. Vi har bodd paa rom med en veldig sprek, kanadisk dame som er ute og reiser alene. Hun er veldig ivrig paa turgaaing og er med paa aktiviteter nesten hver dag (backpackere kan ofte bli litt late), men hun er ogsaa interessert i aa snakke med oss i den yngre garde. Jeg trodde at hun var rundt femti aar og hadde tatt seg en lang ferie. Men i gaar fikk jeg vite at hun er 65, pensjonert og reiser paa langturer ofte. Saann skal jeg bli naar jeg blir stor ogsaa.

I dag venter vi paa transport opp til det stedet vi skal bo i helga. Fortsatt fire timer igjen...

Bariloche!

Naa er vi paa et av Argentinas mest kjente skisteder. Vi staar jo selvfölgelig ikke paa ski, siden det er sommer her, men det er fortsatt massevis av aktiviteter her. Vi har gaatt en tur i skogen og har planer om en liten topptur i morgen. Paa fredag reiser vi opp i höyden til "söster"-ungdomsherberget til det vi bor paa naa, for aa nyte utsikten og naturen... Tror de har hengeköyer der, saa gleder meg til aa pröve det. Vi skal ogsaa unne oss dobbeltrom med bad etter fem dager paa sovesal. Vi har ogsaa endelig mött paa andre europeere og kan derfor vaere litt sosiale. De argentinske ungdommene vi har vaert borti saa langt er nemlig ikke spesielt interessert i aa snakke engelsk og spansken vaar er ikke akkurat noe aa slaa i bordet med. Der vi bor naa er det forresten ypperlig. Det er i toppetasjen paa byens höyeste bygg, saa utsikten er super. Bygget i seg selv er ganske stygt, saa det er greit aa sitte paa innsiden og se ut.

I gaar gjorde jeg noe jeg aldri i mitt liv hadde trodd var mulig. Jeg spiste vegetarmat paa en vegetarrestaurant, kanskje ikke saa sjokkerende, men greia var at vi hadde lest at de ogsaa serverte fisk der og resten av gjengen var klare for litt örret. Saa det var selskapet som er den sjokkerende delen av denne historia. De hadde ikke fisk, saa jeg, en nordmann (Espen), en ire og en engelskmann spiste vegetarmat frivillig...og de betalte for det og de syns det var godt... I dag blir det nok biff igjen.

Vonde knaer!

I gaar var vi paa langtur. Vi dro inn i nasjonalparken Lanin, hvor den vakre vulkanen Lanin skulle ligge. Det var en gaatur med varierende lengde skjoente vi, for alle infostedene oppga ulike tider paa turen. For her til lands oppgis ikke avstand i km eller med hoeydemeter eller noe, neida, timer funker bra. Saa fra seks til aatte timer kunne vi vente oss. Det var en super tur, gjennom skog og greier. Jeg fikk sett mange morsomme bartraer og det loep stadig vekk firfisler over stien. Etter noen timer i skogen kom vi til et skilt hvor det sto at stigningen ville vaere oppi 45 grader, men gode nordmenn som vi er lot vi oss ikke skremme. Og en time senere sto vi foran et stort snoekledd fjell som altsaa var vulkanen Lanin. Et skilt fortalte oss at vi ikke skulle gaa videre, for da risikerte vi livet. Og det vil vi jo ikke, saa vi spiste en bedre lunsj bestaaende av loff og leverpostei foer vi startet den harde turen ned igjen. Vi moette ingen andre mennesker foer paa vei ned og kunne derfor stolt slaa fast at vi var de foerste opp den dagen. Vi brukte seks timer paa hele turen og var fornoeyd med det. Det var ogsaa knaerne mine og venstre hel som hadde faatt en stor vannblemme.

Vi er forresten i Junin de los Andes, soervest for Buenos Aires, og i morgen reiser vi videre til San Martin de los Andes. Junin er visstnok Argentinas oerrethovedstad, noe de siste to middagene og x-antall solbrente amerikanere vitner om. Veldig godt aa spise litt fisk igjen!

Dulce de leche!

Her i Argentina har de noe som heter dulce de leche. Det er noe sött svineri som ligner paa Hapaa. De spiser det til frokost, i kakene sine, paa kakene sine, har det i likör og ogsaa i is. Jeg har vaert svaert skeptisk til dette "paalegget" saa langt. Det skyldes nok dels frokost bestaaende av croissant og dulce de leche ikke er frokost for meg og dels at jeg ikke er spesielt begeistret for sjokoladepaalegg og lignende. Men her om dagen fikk jeg en aapenbaring om man kan kalle det det. Söstra til Ignacio (vaar venn og for tiden husvert) kom paa middag og hadde med is. Her i landet er jo isen bedre enn i Italia (dette er harde fakta, det er bare det at ingen vet det) og denne isen var i tillegg kjöp fra stedet som er ranket som nummer 2 i byen. Altsaa, smakene var sjokolade, vanilje, fersken og dulce de leche. Jeg maa innrömme at jeg har vaert litt nysgjerrig paa hvordan Argentinas stolthet (les: dulce de leche) smaker som is og prövde med ett aapent sinn. Det viste seg aa smake absolutt fantastisk og jeg har blitt hekta og spist denne isen hver dag siden.

Andre del!

I gaar reiste pappa og Kristin hjem, saa naa har del to av langtur nummer to til Soer-Amerika begynt. Vi bor hos Ignacio naa og det er supert. Han har donnert senga si til oss og i gaar kjoepte han masse godt paa butikken. Saa oss er det ikke noe synd paa.

Jeg har lagt ut et album, det er ganske mange bilder, men det oppsummerer hele januar. Klikk paa dem for aa faa dem stoerre.

Det er varmt!

Montevideo!

Naa har det skjedd mye siden sist. Foerst leide vi bil i Salta i to dager. Vi kjeorte nordover innom en liten kalt San Antonio de los cobres (ikke akkurat verdens navle...) til en saltsjoe kalt Salinas grandes. Spennende tur paa ekstremt humpete vei, altfor lite lunsj og et fantatisk lyn-/tordenvaer. Men vi fikk se flotte landskap, lamaer og masse salt. Vi overnattet Tilcara hvor vi spiste vaar seneste middag saa lang, biff kl. 2345! Namnam...

Paa fredag var vi tilbake i Buenos Aires. Og paa loerdag moette vi vaar argentinske venn Ignacio. Han fikk forklart oss saker og ting i menyen, saa vaart faste moenster med bife the chorizo (biff fra rumpa) ble brutt. Det smakte godt det andre ogsaa, gitt... Paa soendag kokket han for oss. Igjen: Namnam...

Mandag formiddag tok vi baat og buss til Montevideo. Denne byen er ikke like spennende som Buenos Aires, men vi har sett paa fiskere paa havna og gaatt langs en veldig fin strand. Ja, ogsaa var vi paa et karnevalmuseum i dag, det var veldig bra, men selvfoelgelig med all tekst paa spansk. Maa innroemme at jeg ikke akkurat briljerer med spansken min, men vi har bare at en skikkelig misforaaelse enda og det endte med nye smaksopplevelser (les: Bestilte pizza, fikk snitzler og pommes frites).

Jeppjepp, chicos! Det var alt for denne gang. I morgen er det buss og baat tilbake til Buenos Aires, Evitas grav, shopping og biff.

Salta!

Da har vi kommet oss til Salta, det er en ganske stor by nord i Argentina. Jeg og Espen har vaert her foer og gaatt paa spanskkurs. Vi har vaert noen dager i Cafayate hvor vi leide sykler to dager. Det var fint. Vi sykla til en elv for aa se et fint fossefall, men da vi hadde gaatt langs elva i over en time uten aa se den ga vi opp og gikk tilbake til syklene vaare. Det var uansett en veldig fin tur. Cafayate er kjent for sine viner, og jeg har til og med proevd is med vinsmak!! Vi har leid bil til i morgen og onsdag for aa dra paa en liten rundtur paa egenhaand. Vi skal lengre nord for aa se en saltsjoe og forhaapentligvis noen llamaer. Naa etterpaa skal jeg og Kristin innom en stor stoffbutikk!

Hallo!

Da har vi forflyttet oss fra Buenos Aires, nordover, vestover og oppover. Naermere bestemt til den lille byen Tafi del Valle. Den ligger litt nord for den stoerre og mye varmere byen Tucuman. Her er det overskyet i dag, saa vi venter paa bedre vaer saann at vi kan dra paa en liten utflukt og se paa omraadet. I morgen reiser vi videre til Cafayate, og der er de kjent for sine gode viner... Vi gleder oss!

Fremme!

Da er vi i Buenos Aires! Det er varmt... Vi ble heldigvis ombooket i natt til et fly som gikk fem timer foer det vi opprinnelige skulle bli med fra Sao Paulo. Har hvilt ut litt og vaert paa sightseeing i sentrum. Naa er det tid for frukt og vin, foer vi tusler til bydelen San Telmo for aa glo og forhaapentligvis finne en biffrestaurant.

Godt nytt år...

Selv om det nye året begynte vel brått for min del, nærmer avreisedatoen til Sør-Amerika seg med stormskritt. Med begravelse på onsdag i Bjugn, skal vi prøve oss på verdensrekord i å pakke fort til langtur, onsdag kveld. Flyet vårt letter fra Gardermoen 0750 torsdag morgen. Faren til Espen er så snill at han han kjører oss dit. Til helgen skal vi, pappa, Kristin, Espen og jeg, flotte oss i Buenos Aires. Videre reiserute blir planlagt i Sao Paulo, hvor vi skal mellomlande ikke mindre enn ti-timers...