På skinner...

Det har vært en fin dag for mastersaker i dag! Endelig er GeneMapper på plass. Dette er et dataprogram som jeg må bruke i oppgaven min og fremdrift i labarbeidet er helt avhengig av det. I forrige uke fikk jeg den gode nyheten. Etter 8 måneder med bestilling, mas og problemer med innstallering, fungerer det. Helt utrolig. Og jeg tror til og med at jeg fikk til å bruke det av meg selv i dag (eksperten på programmet er i Italia til midten av neste uke), så nå kan jeg fortsette med labarbeid. På tide! Og ikke nok med det. På pulten min i dag tidlig lå det to belegg (innsamling av min mose) fra Engerdal. Snille Leif (som hjalp meg i sommer) har samlet på enda en lokalitet og levert de på museet. Men det morsomste var at de var pakket inn i gamle noteark, 1. og 2. klarinettstemmer :)

Felt 2: Nore og Uvdal, Tyrifjorden og Vassfaret.

Denne bloggen handler om et kjærestepar som på vei hjem fra ferie skulle bruke to dager til å se etter den sjeldne huldretorvmosen. To dager ferie inkludert felt, eller ble det to dager felt kamuflert som ferie ? Dette er ihvertfall historien:

Dag 1: Nore og Uvdal
Vi forlater Valle ved Kragerø på formiddagen og setter kursen mot Nore og Uvdal med godt mot og telt. Dette er den østeligste lokaliteten i Norge og her ble huldretorvmosen funnet første gang i 2008. Nylig med andre ord og det burde være mulig å finne den igjen. Men biologen i bilen er allikevel litt skeptisk. Dette skyldes noe dårlig forhåndsarbeid og at markeringen på et kartutsnitt og geografisk beskrivelse fra artsdatabanken ikke passer samme. To steder å sjekke med andre ord. I Uvdal, på en liten butikk hvor de selger det meste, får vi tak i et kart. Det viser seg fort at det er den geografiske beskrivelsen som gjelder. En lang grusvei ligger foran oss, men Clioen fungerre heldigvis som en ypperlig terrengbil. Vel fremme ved lokaliteten bærer det ut i skogen. Jeg prøver å forklare så godt jeg kan hvordan vår mose ser ut og drar opp en klubbetorvmose og sier at det ligner denne, men vår er mye større. Vi leter og leter. Og innser at kart og koordinat ikke stemmer overens. Men vi leter og det regner. Til slutt ringer jeg mannen bak funnet, men han tar ikke telefonen. Etter 2, 5 timer konkluderer vi med at det må være svært lite av vår mose her. På vei tilbake ringer mosefinneren. Han forteller at han bare fant en liten flekk. Jeg konkluderer med at hans innsamling får holde. Ikke nok med at det ikke ble noe innsamling, så har veien blitt stengt siden vi kjørte inn. Låst bom. Vi kjører tilbake for å finne et telefonnummer som hang på en grind lengre inn, men finner først en hytte med folk. En mystisk type som tydeligvis driver med hundekjøring, forklarer med ved hjelp av en Heinekenboks hvordan jeg skal skubbe for å få opp bommen. Vi kjører tilbake og banner og sverter til vi finner ut hvilke vei vi skal skubbe. Vi er sultne og slitne og setter kursen mot Nesbyen. Der får vi heldigvis bestilt en pizza selv om kjøkkenet er stengt. Det regner fortsatt og jeg bestemmer at det blir hotell, ikke telt. En noe spesiell hotellvert synes det er veldig interessant at jeg samler mose og spør om det er reinsmosen jeg ser etter. Nei, svarer jeg, fordi det er lav. Jasså ja, men huldretorvmose har han visst ikke hørt om selv om han er en skogens mann. Den er sjelden, sier jeg. Da reddes vi av et ødelagt lysrør og ser vårt snitt til å forlate resepsjonen på Thoen hotell (nei, det er ikke skrivefeil...).

Dag 2: Tyrifjorden og Vassfaret
Uthvilte og opplagte legger vi avgårde igjen. Mellom Tyrifjorden og Hønefoss er neste lokalitet. Det er over 30 år siden noen så vår mose her sist. Optimismen synker når vi nærmer oss. Her har det tydeligvis skjedd mye de siste årene. Igjen noen problemer med å finne riktig sted, men jeg traver inn i det som er igjen av en skog. Jeg mister fort troen når jeg snubler over den ene grøfta etter den andre. Hvis det har vært huldretorvmose her noen gang, så er den ganske sikkert drenert borte. Vi forlater Tyrifjorden, noe usikker på om vi var i riktig skog, men ganske sikre på at her har det skjedd så mye at den kan ha forsvunnet. Vassfaret neste. Her har jeg all informasjon som er tilgjengelig for lokaliteten, men det er 40 år siden den ble funnet og siden har ingen sett etter den heller. Vi trasker avgårde. Finner mange sumpskoger, kikker og ser. Ikke-biologen sier at han synes alle har store, runde hoder. Jeg sier at de også skal være kompakte, kuleformet. Men i nærheten og kanskje også akkurat på vår lokalitet har det blitt hogd mye skog. Mye kan ha skjedd på 40 år, skrev han som fant den, til meg. Vi finner den ikke her heller. Ikke-biologen lurer på om man får navnet sitt noe sted om man ikke finner noe eller om det bare skjer hvis man finner noe. Han er villig til å gå med på at denne arten er uhyre sjelden. Ikke helt i topphumør biler vi hjem.

Jeg har fortsatt mye å lære som feltbiolog. Bedre research neste gang. Men i Vassfaret hjalp ikke det heller...