Vel hjemme fra paaskefjellet!

Da er vi tilbake i Puerto Natales etter aatte dager i nasjonalparken Torres del Paine. Det har vaert en fin paaskeferie, med baade kjente og ukjente opplevelser fra det norske paaskefjellet. Vi manglet appelsiner og kvikklunsj, men mandler, rosiner og sjokolade var med. Det er sensommer/höst her, men det tok ikke mange dager för vi ble paaminnet hvordan vaeret kan variere i paaskeferien. Vi har tilbakelagt ca. 140 km og föler det enda i leggene. Her kommer turen dag for dag, saa haaper dere ikke har lest dere mette paa paaskekrim...

Dag 1: Tre Taarn!
Den förste dagen sto vi tidlig opp og ble plukket opp av bussen utenfor ungdomsherberget vaart. Etter 3,5 time var vi vel fremme ved Hosteria Torres. Et noe overpriset hotell ved foten av taarnene som er hovedattraksjonen i parken, derav navnet Torres som betyr taarn. Vi startet med henholdsvis 17 og 21 kg paa ryggen (hvem som hadde hvilke sekk er ikke saa vanskelig aa gjette...). Det var tungt, men förste etappe var ikke saa lang. Etter 1,5 time slo vi leir og spiste lunsj. Deretter gikk vi opp til taarnene som ligger litt lengre opp. Og hvilke taarn! Enhver superklatrers dröm (ikke min med andre ord) med en skyfri himmel i bakgrunnen. Ikke mange som faar oppleve et saant vaer der oppe. Vel nede i leiren igjen laget vi oss pasta med tomatsaus og pölser.

Dag 2: Den fulle sirkelen!
Denne dagen föltes det som vi virkelig var i gang med den stor rundturen vaar. Det er nemlig to turer: W`en og den fulle sirkelen. Den sistnevnte hadde vi altsaa valgt og det er det heldigvis et faatall som gjör. Det var dermed nesten ikke et menneske aa se. I parken er det campingsteder hvor folk skal bo. De er veldig redde for skogbrann og ser helst at alle benytter de oppsatte stedene. Det er ogsaa dusj og do paa de fleste. Fordi alle camper paa samme sted er det lettere aa holde parken uberört. Dag 2 gikk greit og vi mötte paa Tim og Susie fra England. Det skulle vise seg at vi fire spiste alle middager sammen resten av turen. Paa menyen denne dagen var det forresten chop suey. Vi saa ogsaa to hakkespetter, hannen er spesielt fin, fordi den har et knallrödt hode.

Dag 3: Myggland!
Etter en god porsjon gröt i magen startet vi vaar tredje dag. Det ble en av de lengste etappene. Dickson het neste camping og tidlig paa ettermiddagen kom vi frem. Der var det veldig idyllisk. Vi satt lenge ved et stort vann som laa i forkanten av en gigantisk isbre, og nöt en halv liter vin vi hadde baaret paa i tre dager. Saa tok myggen og desperasjonen overhaand og vi tilbrakte kvelden i teltet. Dagens middag var ris, bönner og chorizo, saa man kan jo bare tenke seg hvor hyggelig det var (vi hadde allerede blitt noenlunde vant til stanken fra sokkene).

Dag 4: Pesto over det hele!
Dagens rasjon gröt skulle ut av min sekk. Den laa selvfölgelig i posen med tittel "sön". Siden vi var meget godt forberedt og organiserte, laa selvfölgelig dagsrasjonene i hver sin pose med navn paa. Saa altsaa söndagmorgen oppdager jeg at det er en liten ting jeg ikke har organisert godt nok. Glasset med pesto laa ikke i en lukket pose! Resultatet: Pestoolje i hele söndagsposen og i hele bunnen av söppelsekken som skulle holde innholdet i sekken min tört. Konsekvenser: Mange vaatservietter for aa törke bort det verste, ingen söppelsekk til aa holde alt tört i tilfelle regn, en graa singlett i söpla, pestostank av sekken og en meget törr pesto til middag (men det smakte godt). Etter litt opprydding startet vi paa fjerde etappe, som var hardere enn forventet, men allikevel kort. Vi passerte en isbre kalt hundene paa veien og campet paa et sted med samme navn. Den kvelden var det blitt mye kaldere enn tidligere, men vi ante fred og ingen fare.

Dag 5: Snöstorm!
Denne dagen skulle vi forsere et pass paa 1250 höydemeter, saa selv om vi hörte noen regndraaper paa teltduken kom vi oss ut av soveposen. Vaeret var ikke saa aller verst, men det var kaldt og regn i lufta. Vi kom oss tidlig av gaarde (0900) og skjönte fort at oppe i höyden hadde det snödd. Det slo oss forelöpig ikke av det ogsaa ville vaere snö over det kommende passet. Starten av löypa gikk gjennom skogen. Deretter vekslet det mellom skog og aapent lende. I det siste skogholtet innsaa vi heldigvis hvor vaeret bar hen og tok paa oss jakker. Og godt var det, for det hele ble bare verre og verre. I en voldsom marsjfart satte vi oppover fjellsiden, det blaaste vannvittig og det laa snö i lufta. Vi stoppet et par ganger for aa drikke litt vann, men kunne ikke staa saa lenge uten aa bli kalde. Saa begynte det aa snö. Snöstorm var ikke akkurat hva vi hadde ventet oss. Det ble ikke noe bedre over passet, men vi holdt oss paa beina. Paa toppen var det en utrolig utsikt over isbreen Grey. Det var snö, is, blaa himmel, skyer og en regnbue. Helt fantastisk. Ikke ofte man föler seg saa levende, for aa si det litt flaasete... Etter et par bilder og nesten blaa fingre, begynte vi bare aa löpe nedover fjellsiden for aa komme oss i ly nede i skogen. Ingen fare for aa falle, for vinden var sterk. Ikke var det mulig aa kle paa seg mer heller. Lengre ned i skogen spiste vi en lengre lunsj og smilte av opplevelsen. Vi fortsatte lengre enn planlagt (noe vi ikke skulle angre), fordi campingstedene laa forholdsvis tett nedover. Vaeret var betydelig bedre paa kvelden og vi spiste pasta med tomatsaus og chorizo.

Dag 6: Paa randen av sammenbrudd!
Det trommet ganske kraftig mot teltduken om morgenen og vi leste bok og ventet paa bedre tider. Jeg maatte paa do för de gode tidene kom og oppdaget av ytterteltet var klistret til innerteltet. Krise! Jeg dyttet paa veggen og oppdaget at vet var snö som hadde dekket teltet. Ikke saa krise, teltet var fortsatt vanntett. Jeg fikk av snöen og stablet meg ut. Campen hadde blitt til en vinterleir. Den saa nesten forlatt ut, fordi de fleste laa i teltene sine og ventet paa sola. Jeg konstanterte fort at det kunne ta sin tid för den kom. Etter dobesöket spiste vi müsli inni teltet og bestemte oss for aa pakke sammen. En vaagal avgjörelse siden det ville medföre av innerteltet ville bli gjennomvaatt. Allikevel gikk vi, ett dögn til der ville sikkert gitt samme resultat. Og som jeg angret. Allerede för vi gikk hadde jakka begynt aa svikte. Det regner jevnt og det kom stadig ekstra doninger fra traerne. Jeg har aldri gaatt saa raskt med ryggsekk för (tross alt lettere etter at fem dagsrasjoner med mat var oppspist). 2 timer og 15 minutter senere (estimert tid paa kartet 4 timer) var vi fremme ved neste camp som ogsaa hadde et stort hotell/herberg/lodge. Jeg var vaatt til skinnet (til og med trusa, tross regnbukse) og i ferd med aa knekke sammen. Tanken paa en natt i et vaatt telt uten törkemuligheter var uutholdelig. Men nede paa lodgen var allerede Tim og Susie, de hadde faatt senger. De satt inne ved peisen. Jeg vrengte av med ytterklaerne og sko og fisket opp törre klaer (faktisk) fra sekken, marsjerte inn og skiftet paa badet der. Ifört stömpebukse (vaat bukse...) og fleecegenser klarte jeg aa komme til hektene igjen og vi analyserte situasjonen vaar. Vi hadde allerede klart aa lure oss inn blant gjestene paa stedet sammen med en del andre mildt sagt vaate uvedkomne (de var snille og lot oss vere der en stund). De var overbooket og vi vurderte mulighetene vaare. Vaat telt og vaate ytterklaer eller aa reise hjem med baat og buss samme kveld. Saa kom jenta i resepsjonen og spurte om vi ville ha to senger. Vi fikk et tre sekunders tenkepause og slo til. I löpet av kvelden og natta törket vi teltet vaart i trappa ved siden av rommet vaart. En god natt paa en herlig madrass fulgte en fantastisk varm dusj og kokking ute paa campingen om kvelden (pasta carbonara).

Dag 7: Törre!
En herlig morgen med törre klaer og vissheten om av vi ikke trengte aa avbryte turen, men fullföre sirkelen! Siden dette har vaert vaar dyreste natt (240 kroner per seng paa sovesal, takk...naa skal det vaere sagt at vi av en eller annen merkelig grunn fikk et dobbeltrom til samme pris) i Sör-Amerika saa langt, spiste vi selvfölgelig gröten vaar ute. Flottet oss ikke mer enn nödvendig med frokost innendörs, selvfölgelig ikke innkludert. Vaeret var relativt bra, ihvertfall ikke regn og vi gikk mot neste camp. Fra der gikk vi opp i en den franske dalen (fritt oversatt til norsk) for aa se paa utsikten, men fordi det var overskyet gikk vi ikke helt opp (Espen litt lengre enn meg). Campen vi hadde forlatt sekkene vaare paa virket ikke saerlig innbydende etter alt regnet saa vi bestemte oss for aa gaa videre, noe som ogsaa ville gjöre siste dagsetappe kortere. Da vi passert doen paa vei ut paa stien igjen ble jeg ikke mindre i tvil... Neste camp var veldig fin. Ikke saa lett aa sette opp telt der, men vi fikk spise maten vaar inne (koke ute) og til og med törke liggeunderlagene vaare foran peisen. (Dette med liggeunderlagene var den andre glippen i organiseringen, samme morgen som vi skulle dra kom jeg paa at det hadde vaert smart med söppelsekk paa de ogsaa, litt sent...) Etter suppe med ris (lette middager til slutt) la vi oss i teltet for siste gang paa denne rundturen.

Dag 8: Museangrep!
Jeg sov veldig daarlig denne natta. Mistenkte stadig at det var mus i teltet og vekket Espen like mange ganger. Jeg ville hjem og var lei telt for denne gang. Tidlig paa morgenen maatte Epsne tisse og jeg fikk bekreftet mine mistanker. To hull i siden av teltet er ikke noe godt tegn, det hadde vaert mus inne og raslet i posene vaare. Heldigvis var den ikke der naa og vi teipet igjen. Nesten morgen kontanterte vi heldigvis at den ikke hadde angrepet maten vaar, men den hadde laget flere smaahull. Gaffatape! Siste etappe var lett og vi kom tilbake til utgangspunktet vaart utrolig fornöyde med at vi hadde fullfört og ikke reist hjem. Vel hjemme i Puerto Natales leverte vi aatte kg klesvask og spiste en bedre middag paa restaurant.