Lukten av mer labarbeid

Så er semesteret jeg har gledet og gruet meg til her. Det siste semesteret (av i alt 11). Det som blir det mest avgjørende. Og vanskelige. Og slitsomme. Og lærerike. Og forhåpentligvis morsomste. Jeg gledet meg i jula og motivasjonen var på topp. Men på søndag begynte jeg å tenke og mandag morgen var det vanskelig å stå opp. Kan skyldes en ekstremt god vinterdyne og late sovevaner i jula, men motivasjonen var svekket. På mandag skulle forhåpentligvis noen ekstremt spennende resultater bli klare, men grunnet sykdom kom ikke de før i går. Typisk. Så mandagen ble en grå dag. I går tok jeg derfor helt fri, lagde mat (ser for meg at det blir liten tid til det mot våren) og shoppet (bare garn, altså, og en genser på salg) istedenfor. Det gjorde godt og i dag hentet jeg resultatene. Og hva skal jeg si? De var vel egentlig som jeg forventet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg synes det er bra eller dumt. De bekrefter min mistanke om at noe gikk galt da DNA ble ekstrahert fra prøve 193 til 288, noe som fører til at jeg må tilbake til laben for å få sikre resultater. På en annen side ser datasettet jeg skal jobbe videre med mye bedre ut. Min sviktende motivasjon tidlig i uken skyldtes nok at jeg innerst inne visste at jeg heller ikke denne uken skulle begynne å analysere dataene min. I dag har jeg det bedre og når jeg får klarsignal fra veilederne mine, tar jeg på meg min hvite frakk og ekstraherer nytt DNA fra usikre prøver. En treig start er ikke verdens undergang, men ukene går overraskende fort. I dag er det en på lesesalen som har sin mastereksamen og vi to andre her har sympativondt i magen, for snart er det vår tur...